Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Velskrevet slektskrønike

Stille og rolig har Erling Pedersen i år sluttført et omfattende historisk romanverk som det står betydelig respekt av.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han har tatt seg god tid. Det første bindet, «Din plass på jorda», forelå i 1981. Det fjerde og avsluttende, som fører handlingen helt fram til dags dato, utkom i høst.

Til sammen dekker de fire bøkene det meste av 1900-tallet. Hovedarenaen er et lite småbruk innerst i Romsdalsfjorden. Her sliter Anna og Johan for å få endene til å møtes. Om dem og sønnene Johannes, Thor og Erlend handler romankvartetten, som er en slektskrønike av godt gammeldags merke og samtidig en sosial roman om småkårsfolks livsvilkår gjennom en periode med store endringer, men hvor de grunnleggende klasseskillene likevel har bestått. Bøkene framstår som en kombinasjon av bygdelivsskildring og proletarroman og skriver seg inn i den nyrealistiske tradisjonen. Som forvalter av denne er det få som i dag kan måle seg med Pedersen. Dertil er verket preget av en inngående kunnskap om og en innlevd solidaritet med den jevne mann som er sjelden kost i dagens litterære klima.

Fornøyelig lesning

Om noen, ut fra det ovenstående, skulle forledes til å tro at vi er vitne til en gjenfødsel for 1970-tallets sosialrealisme, og at det er tale om traust fortellerkunst på grensa til det kjedelige, så beklager jeg min manglende formidlingsevne.

Pedersens bøker utmerker seg nemlig ikke bare ved solid og levende miljø- og menneskeskildring, de utmerker seg også gjennom sin språklige og stilistiske sikkerhet og oppfinnsomhet.

Dessuten lodder de dypere psykologisk enn vanlig er innenfor denne sjangeren. Slik hever de seg mange hakk over den jevne folkelivsskildring som det er blitt raljert mye over, og som mange oppfatter som utdatert i dag.

Vi kan gjerne kalle det en modernisering, og det blir enda tydeligere i den siste romanen, ikke bare fordi den handler om vår tid, men også fordi dette smitter over på stilen og framstillingsformen, der gammelt og nytt støter sammen på en måte som gjør lesingen til en stor fornøyelse. Pedersen viser at han er like velbevandret i det gamle Norge og eldre menneskers tanker og følelsesliv som i sin egen generasjons livsfølelse.

Portrettet av Anna som enke hører til høydepunktene i romanen. En reise hun foretar med sønnen Thor til Altea i Spania, merker seg særlig ut med sin lune humor og sin dype menneskekunnskap.

Psykologisk teft

For øvrig skifter perspektivet og handlingen mellom de tre brødrene, som hver på sitt vis har tatt preg av sin oppvekst og sine foreldres, især farens, karaktertrekk.

De har valgt svært ulike veier, men alle tre bærer på erindringen om oppveksten på småbruket i Romsdalen. Slik kommer også romanen til å handle om etterkrigsgenerasjonens forhold til sine røtter.

Erlend, som i sinn er den som likner faren minst, er den som i det ytre kommer til å gå i farens fotspor. Han driver heimgården og tar seg jobb som sjauer i likhet med faren. Den steile og arbeidsomme Johannes, en mann av den gamle skole, blir nybygger i Pasvikdalen, møter mye motgang, men gir seg ikke før han stanger hodet mot veggen på 1990-tallet. Thor er eplet som faller lengst fra stammen. Han blir student og utdanner seg til lærer, og framtrer som en sammensatt type som har problemer med å finne ut av hva han vil med sitt liv - i forhold til både arbeid og kvinner. Også de andre personene er skildret med innsikt og psykologisk teft, men i beskrivelsen av Thor briljerer Pedersen til gagns.

I hans motsetningsfylte personlighet stanger da også nytt og gammelt mot hverandre. Det nedfelles bl.a. i samlivsproblematikken som Pedersen turnerer med stø hånd i skildringen av alle de tre brødrene.

Billigutgave?

Som man kan gjette seg til, er Thor den person som står forfatteren nærmest. I hvor høy grad Pedersen har tegnet et «selvportrett», er for så vidt saken likegyldig. Det viktige er at det er han som samler trådene og til slutt framstår som opphavsmannen til hele verket.

For yndere av den tradisjonelle historiske roman fra folkelig miljø er Pedersens romanverk om Skrede-familien et av de beste bud fra de seineste tjue år.

Men verket har også kvaliteter som peker ut over tradisjonen, og som tilsier at også andre og mer moderne innstilte lesere kan finne noe å hente her.

Hva med en samlet billigutgave av alle fire bind? Det syns jeg Pedersen og hans lesere har fortjent.

Hele Norges coronakart