Velsmakende og eksentrisk

I «Midnattsbarn» fødes hovedpersonen under feiringen av Indias uavhengighetsdag. Kiran Desais debutroman «Guruen i guavalunden» har blitt hyllet av Salman Rushdie for sin fantasirikdom.

Også i Desais roman kommer hovedpersonen til verden med brask og bram - monsunen bryter ut og et svensk fly slipper en Røde Kors-pakke som utilsiktet gave til det nye barnet.

I India kan alt skje - en påstand som er i ferd med å bli en klisjé, samtidig som den er umulig å komme bort fra. India er usannsynlighetenes land. Få steder er virkeligheten så fargerikt påtrengende - og få steder er tradisjonen for å trekke seg tilbake fra virkeligheten fremdeles så levende. Hver indiske landsby har sine babaer, sine hellige vismenn. Det er denne eremittradisjonen som Desai spøker uhemmet og ellevilt med.

Doven

Unge Sampath Chawla er en doven dagdrømmer som ikke duger i jobben som postfunksjonær. Etter å ha gjort skandale ved å kle seg naken under bryllupsfest hos postsjefen, får Sampath sparken. Han søker tilflukt i et guavatre hvor han får selskap av en flokk hulmanaper. Snart får han selskap av flere, folk kommer strømmende med offergaver til mannen i treet.

«Ifølge folkelige spekulasjoner skal han besitte en usedvanlig åndelig kraft, og hans barnlige adferd er paret med uutgrunnelig visdom.» En «visdom» som primært skyldes at Sampath i kjedsomhet på postkontoret har smuglest folks brev fulle av intime betroelser.

Desai parodierer ikke - hun balanserer på line mellom realisme og sprø påfunn. Her er fru Chawla som blir mer og mer besatt av å koke mat av alt hun kommer over. Her er hr. Chawla, bankmannen som strever med å holde familiens normalitet i hevd, samtidig som han prøver å selge aksjer i sønnens hellighet. Her er spionen fra Ateistisk selskap, utsendt for å avsløre vismannen i treet.

Og her er Selskapet til apenes beskyttelse - en nødvendighet etter hvert som vismannens apeflokk får smaken på alkohol og begår hærverk i fylla.

Desais debutroman er påfallende sikker, samtidig som den er befriende lite pretensiøs. Hadde forfatteren nøyd seg med en åndelighetsparodi, kunne historien blitt anstrengt og platt, men Desai skriver med en lattermild varme. Hun får til å formidle lengselen mot det gåtefulle i naturen - samtidig som hun får oss til å tro på de eksentriske personene sine. Hun klarer til og med å vri seg ut av historien sin på... skal vi si på velsmakende vis.