Velsmurt krefttak

Rod Stewart holder seg godt, og det gjør for så vidt mange av låtene hans også. Men er det nok?

KONSERT: Det er knapt mulig å finne en vakrere ramme rundt en konsert enn i idylliske Nevlunghavn rett ved Larvik – om det ikke hadde vært for det trøstesløse været… For det måtte selvfølgelig regne i går kveld også. Men heldigvis for arrangøren – og Kreftforeningen – begynte det ikke før første artist sto på scenen. Og regnet holdt seg unna den første timen med Rod Stewart. Dermed ble vi ikke skremt bort fra det som må være den største følinga i fjæra denne lille plassen har opplevd på lenge.

Idoloppvarming


Et helt finaleheat i Idol (Kurt, Tone, Alejandro), en som høres ut som om han har vært med der (Espen Lind) og to karer som er for gamle også for høstens nye og utvidede Idol (the Monroes), varmer opp hordene før «gamlefar» entrer scenen litt etter kl. 21.00. Rod åpner med eldgamle «You Wear it Well», og det kan godt hende han synger om seg sjøl. Elegant antrukket i rødt, med slips og svarte glinsende sko. Og fortsettelsen, «Some Guys have All the Luck» kler også hovedpersonen godt. Etter Small Faces og Faces har han hatt en eventyrlig solokarriere som gjør sitt til at 20000 mennesker trekker til lille Nevlunghavn en gråværsdag.

Karaoke


Selve varemerket, den hese stemmen, er stort sett intakt. Men det må sies, det er lenge siden Rod Stewart var en storselger, i hvert fall her hjemme. På de siste platene har han som mange andre kastet seg over gamle evergreens og låter fra den klassiske amerikanske sangboka. Men i går handlet det, ikke overraskende, om hans egen låtkatalog, og helst fra 70-tallet – fra perler som «Reason to Believe» og «Maggie May» – til den kvalifiserte sviska «Sailing» (med innleid spesialkor). Men han henter også fram låter som sender tankene til karaokebaren, eller Idol for den saks skyld. Bonnie Tylers glansnummer (vel…) «It’s a HeartAche», Cat Stevens’ «Father and Son» og «Piece of My Heart» (sunget av de tre kordamene) drysser over oss like lett som regnet, men gjør ikke stort av seg.

Rutinepreget


Halvannen time med Rod Stewart blir derfor aldri noe mer enn en velsmurt, strømlinjeformet, rutinepreget og noe mekanisk forestilling fra en proff entertainer som sånne store produksjoner har lett for å bli. Orkesteret på elleve gjør jobben sin, og det gjør den gedigne storskjermen også. Men når det eneste «spontane» innslaget blir en trommesolo (riktignok ved to trommiser…), en og annen gitarsolo og en Rod som spør: «hva skal vi spille nå?», er det noe som mangler. Det blir litt kjedelig og ikke så lite forutsigbart. Det beste med konserten blir derfor et pent overskudd til kreftforeningen og en godkjent utprøving av en ny konsertarena. Men om dette skal gjentas, bør kanskje arrangørene dekke til for alle utenfor gjerdet, som så og hørte like godt som de som hadde betalt over 600 kroner for stjernemøtet.

ROD STEWART: Til terningkast tre i Nevlunghavn. Foto: TORBJØRN BERG
ROD STEWART: Til terningkast tre i Nevlunghavn. Foto: TORBJØRN BERG Vis mer