Velspilt & veldreid

Hva pokker går det av Den Nationale Scene om dagen? I helga avleverte teatret to premierer med gjennomgående flott ensemblespill.

BERGEN: Det har nesten vært så man ikke har trodd sine egne øyne på Den Nationale Scene i helga: Oscar Wilde og Luigi Pirandello iscenesatt med dyktig hånd og med fin-fint ensemblespill begge steder. Og med en humorform vi så sjelden møter i Norge: den eleverte og vittige, finslipte og poengterte. Nei, hvorfor spille komedie dårlig og plumpt når man kan gjøre det godt og stilfullt?

Morsom

Oscar Wildes romantiske salongkomedie «Hvem er Earnest?» er blitt en munter teateropplevelse i Alexandra Myskovas kyndige regi.

Her yngler kjærligheten, de frydefulle paradoksene og formuleringene, og publikum skjemmes bort med masse lette og deilige forviklinger.

Ekte 1800-talls overklassemiljø er gjenskapt av scenografen Katarzyna Kepinska på lille scene. De to London-dandyene Algernon (Teodor Janson) og John Worthing (Even Rasmussen) fordriver tida med å gjøre minst mulig. Dessuten legger de i egne øyne geniale strategier for å lokke de to vakre pikene Cecily (Ingrid Bergstrøm) og Gwendolen (Pascale Nielsen) i ekteskapsgarnet.

Ordkunst

Mer skal ikke røpes av intrigene, for det er overraskelsene underveis og Wildes vidunderlige språkkunst som skaper kvelden. Spillet er fint og tilstedeværende i alle roller. Men det er spesiell grunn til å framheve Teodor Janson som Algernon. Han er ikke bare en Oscar Wildesk look-alike, men avleverer sine replikker og giftige stikk til ekteskapsinstitusjonen med en så uanstrengt mine at de er en fryd å høre. Og som om dette ikke skulle være nok, byr DNS i perioden hvor teatrets hovedscene er stengt for ombygging, på nok en gjennomført og utsøkt iscenesettelse: Luigi Pirandellos underfundige komedie «Seks personer søker en forfatter». Fra begynnelse til slutt holder samtlige skuespillere på nerven i denne helt spesielle historien.

I Bentein Baardsons kresne og stramme regi veksler de elegant og kvikt mellom treffsikker komikk og scener med lag av gåtefull stemning og skjærende dramatikk.

ORDKUNST:Oscar Wildes 
Foto: TOR ERIK H. MATHIESEN
ORDKUNST:Oscar Wildes Foto: TOR ERIK H. MATHIESEN Vis mer

Absurd

Pirandellos stykke fra en teaterprøve er en absurd lek med virkelighet og spill, kjensgjerning og illusjon, løgn og sannhet. På småscenen står figuren teaterregissøren, spilt med passelige mengder forvirring og autoritet av Stig Amdam, og skal starte dagens gjennomgang med sine skuespillere. Da dukker plutselig en forhutlet flokk svartkledde mennesker fram fra mørket i teaterlokalet, en familie på seks mennesker som søker, ikke asyl, men rett og slett en forfatter og et manus.

Selvironi

Det viser seg at de seks er rollefigurer, ikke på papir, men av kjøtt og blod. De har alle sammen en dramatisk historie å fortelle. Nå vil de berette den, spille fortellingen og seg selv.

Det er pussig at denne Pirandello-klassikeren ikke tas fram oftere. For i Bentein Baardsons regi framstår «Seks personer søker en forfatter» som et stykke for vår tid, hvor jo virkeligheten, som kjent, bare er en konstruksjon. Under de seks personenes kritikk aner man også den evige dramatikerens vrede over hvordan skuespillere og teatret tukler med «hans» tekst og «hans» roller. Stykkets rikelige lager av selvironi over teaterkunsten utporsjoneres i befriende og riktige doser.

Baardson og scenograf Ingeborg Kvamme har gitt oppsetningen en kledelig visuell innpakning av 50-tall og film noir. Innenfor disse rammene levendegjøres figurer og karakterer så det er en sann svir. Erik Hivju, utlånt fra Nationaltheatret, er formidabel som de seks personenes lederskikkelse. I andre roller spilles det sterkt av Marianne Nielsen som stedatteren, mens aller morsomst er Grete Nordrå i en kort oppvisning av flamenco-temperament som Madam Pace.

Hvis det er stengingen av store scene som har betinget disse to gode oppsetningene, bør den absolutt stenges mer i årene framover.

ORDKUNST:Oscar Wildes Foto: TOR ERIK H. MATHIESEN