Velspilt, men likegyldig

Karin Fossums detektivhelt Konrad Sejer er en befriende vanlig mann, sympatisk og godt framstilt av Bjørn Sundquist i Berit Nesheims filmatisering av «Evas øye».

Men han kan ikke redde et dessverre nokså likegyldig kriminaldrama. Nesheims styrke er hennes evne til å drive fram godt skuespill. Med unntak av et par ubetydelige og ulidelige småroller er «Evas øye» en velspilt film. Rollelisten ter seg som rene gjengangeren: Sundquist på lag med Andrine Sæther og Sverre Anker Ousdal er ikke akkurat et overraskende utvalg aktører, men de kommer fint fra det. Særlig gjør Ousdal en aldeles utmerket figur.

Han spiller faren til Eva Magnus (Sæther), en ung kvinne som i innledningen snubler over et lik, men som lar være å alarmere politiet. Hun er en fattig kunstner og alenemor. Konrad Sejer interesserer seg for henne, fordi hun ser ut til å være knyttet til to drap begått med en viss tids mellomrom. Spørsmålet er hvorfor.

For opplagt

Man skal ikke verken ha lest eller sett mye krim for å lure på hvorfor det tar Sejer så vidt lang tid å se sammenhenger. Sentrale personer har, uten å røpe for mye, lagt ut spor i fleng. Løpet er kjørt i en kriminalfilm så snart seeren begynner å tenke i slike baner. Dramaets oppbygging gjør det ikke bedre.

Nesheim går først rett på sak, før vi får mysteriet rullet opp i lange tilbakeblikk. Fra da av blir deler av utfallet for lett å se.

Panisk god

Andrine Sæthers Eva er engstelig og forvirret, og Sæther er flink til å være panisk rådvill. Beklagelig nok har hun ikke stort mer å spille på. Det er opplagt meningen å tegne en kompleks kvinnerolle, å gi innsyn i et menneskelig drama, like viktig som «hvem gjorde det»-elementet. Rollen er for endimensjonal til å bli et portrett av psykologisk dybde. Sundquists Sejer har mer i seg, en person du får lyst til å vite mer om.

Synd, siden nettopp karaktertegningene er framhevet i mange anmeldelser av Fossums roman. Og virkelig synd at Nesheims krimdebut aldri er mer enn halvveis spennende. Hennes lag med personinstruksjon, ikke minst i et par gode barneroller, står det respekt av.