Velspilt selger

Jon Eikemo er tilbake på Det Norske Teatret med et sterkt og velspilt forsvar for den trofaste sliteren i Arthur Millers utlevering av den amerikanske drømmen.

Eller skal man kanskje si den norske drømmen? I 90-åras nyrike Norge er den utbrente selgeren Willy Loman mer aktuell enn noensinne. Arthur Millers stykke fra 1949 holder til skrekk og advarsel fram selve vrengebildet av drømmen om lykke og suksess: hvordan drømmen kan bite seg sånn fast at den blir selve livsløgnen og livsgiften for den lille mann. Og hva som skjer når drømmens uoppfylte sider bringes videre til nye generasjoner. Hvordan man kan gå til grunne og svike sine nærmeste i troen på den falske lykken.

Tar tid

Det tar tid på Det Norske før Jon Eikemo får bygd sin Willy Loman såpass opp at vi ser både hans fortvilte desperasjon og hvilket overlys av dyp og klok humanisme dette samfunnsofferet er framstilt i. Det er først når Willy Loman selv erkjenner at tida har løpt fra ham, og når han innser at hans liv og tro er gått opp i liminga, at denne oppsetningen får formulert noe og Eikemos spill svir seg fast.

Da er vi kommet godt ut i forestillingen, og har fått med oss mye av det modernistiske og stiliserte regigrepet regissør Sverre Rødahl har lagt opp til. At det tar tid, skyldes at regien langt på vei skygger for selve dramaet.

Tilbakeblikk

Willy Lomans siste dager skildres med en rekke tilbakeblikk på episoder i hans liv. I Kari Gravklevs boligblokkscenografi, med femten spillesteder eller små titteskap fordelt over tre etasjer, er det ikke lett å skille scenene fra fortida fra dem fra nåtida. Det går ut over framdriften i og orkestreringen av historien, og det finmaskede nettet av psykologiske forklaringer som Arthur Miller har bygd opp.

Men Willy Lomans siste timer forsvarer Jon Eikemo med hele sitt register av innlevelse og følelsesdybde. Her når den vemodige og desperate hverdagsrealismen store høyder. Sønnene Biff og Happy har også gode forsvarere i Svein Roger Karlsen og Jon Eivind Gullord. Happy er han som har overtatt farens drøm, mens Biff, som oppdaget faren i seng med en annen kvinne og så hulheten i hans verdier, forsøker å ta et oppgjør. Fortvilelsen er bare at han ikke har noe annet å sette i stedet for drømmen om kvinner og suksess.

Et flott portrett bringer også Jorunn Kjellsby som Lomans alltid oppofrende kone, Linda. Hun som alltid står med tøflene klare, som aldri sviker ham, selv om han aldri tør ta oppgjøret med henne, og stadig skyver henne fra seg.

Det er som fortelling om menneskeskjebner i et samfunn der verdiene er blitt kalde og hule, at «Ein seljars død» på Det Norske har sin styrke. Hadde den også fått oss til å se Millers dobbeltbunn i Willy Loman, at han ikke bare er et offer, men selv har et ansvar for sitt liv, kunne vi blitt både foruroliget og grepet.