KOSTNADSGALLOPP: En skuffet gutt sitter igjen på gressmatta etter et tap i Norway Cup. - For et par år siden ble det rapportert om at et økende antall lag i Norway Cup velger å bo på hotell fremfor på skoler og andre billigrere overnattingsalternativer. Siden flertallet har så god råd, sprer det seg lett en oppfattning om at "dette bør man unne seg", skriver Arve Hjelseth. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX
KOSTNADSGALLOPP: En skuffet gutt sitter igjen på gressmatta etter et tap i Norway Cup. - For et par år siden ble det rapportert om at et økende antall lag i Norway Cup velger å bo på hotell fremfor på skoler og andre billigrere overnattingsalternativer. Siden flertallet har så god råd, sprer det seg lett en oppfattning om at "dette bør man unne seg", skriver Arve Hjelseth. Foto: Sara Johannessen / SCANPIXVis mer

Velstående foreldre legger ikke merke til ekskluderingens dynamikk

Alternativene for dem som ikke har råd er å si fra, å prøve å finne penger likevel, eller å finne en unnskyldning for at turen ikke passer. Å si fra er vanskelig, både for barn og voksne. Neste år, når et lignende spørsmål kommer opp igjen, har man kanskje sluttet.

Meninger

I en kronikk pekte jeg nylig på at barne- og ungdomsidretten vanligvis kritiseres fra to ulike vinkler. Noen mener opplegget er for lite profesjonelt og hindrer talentene i å utvikle sitt potensial. Hvordan kan vi ellers tape for Aserbajdsjan? Andre mener tvert om at prestasjonsjaget og seriøsiteten får for mye oppmerksomhet i for ung alder, og at mange slutter tidligere enn nødvendig fordi alvoret erstatter leken på et for tidlig tidspunkt.

Retningslinjene for ungdomsfotballen, som er den idretten som engasjerer flest barn og unge, er basert på visjonen «flest mulig, best mulig, lengst mulig». Dette kan leses som et forsøk på å avveie ulike hensyn mot hverandre. Alle som vil skal få et tilbud (flest mulig). Tilbudet skal gi god sportslig utvikling, også for de mest motiverte (best mulig). Og tilbudet skal være slik at det reduserer frafallet (lengst mulig).

I praksis er det naturligvis vanskelig å forene disse målene. Barne- og ungdomsidretten preges av tiltakende profesjonalisering, også i fotball. Stadig færre sier seg fornøyd med at foreldre med begrenset kompetanse tar sin tørn som trenere. Utdannede, lønnede trenere koster naturligvis mer enn dugnadstrenere. Delvis er denne utviklingen drevet av foreldres forventninger: Mødre, og ikke minst fedre, vil det beste for sine barn. Ikke så få har mer eller mindre realistiske ambisjoner på deres vegne. Trenerne må kunne sitt fag, fasilitetene må være best mulig, og ethvert tilbud som kan heve nivået ytterligere frister. Slike tilbud blir det stadig flere av.

Denne dynamikken er kostnadsdrivende, og fører til at barn og unge fra mindre ressurssterke familier har vanskelig for å henge med. Dette er noe av bakgrunnen for den tidligere landslagsspilleren Vidar Davidsens utblåsning på Facebook nylig, hvor han slår fast at han neppe ville hatt mulighet til å nå så langt om slike kostnader hadde vært regelen da han vokste opp.

Treningsavgifter på 40 000 kroner tilhører unntakene, i hvert fall i fotball, men totalsummen for et barns aktivitet i et lag kan fort nærme seg dette beløpet, om vi legger til en treningsleir eller to i året, turer til et par-tre turneringer og utstyr. For et par år siden ble det rapportert om at et økende antall lag i Norway Cup velger å bo på hotell fremfor på skoler og andre billigrere overnattingsalternativer. Siden flertallet har så god råd, er det lett for at en oppfatning av at dette bør man unne seg, sprer seg.

Disse mekanismene er så vidt jeg vet relativt lite studert, men det er nærliggende å tro at de arter seg på omtrent følgende måte: Trenere og enkelte foreldre leker med tanken om en dyr treningsleir, for eksempel i Spania, og mener at det både sportslig, sosialt og ikke minst klimatisk høres ut som en flott idé. Man vil jo det beste for sine barn, og man vil jo ikke nekte den neste Martin Ødegaard en slik mulighet. I mange klubber vil et flertall av foreldrene ha råd til dette, mens et varierende mindretall vil måtte ofre mye, kanskje for mye, for å få det til. Kanskje stemmes det i en foreldregruppe for om man skal dra, kanskje utvikles det en omforent forståelse av at denne muligheten må vi gripe. I begge tilfeller skal det mot til for å stå imot.

Alternativene for dem som ikke har råd er å si fra, å prøve å finne penger likevel, eller å finne en unnskyldning for at turen ikke passer. Å si fra er vanskelig, både for barn og voksne. Neste år, når et lignende spørsmål kommer opp igjen, har man kanskje sluttet. I så fall blir flertallet for å dra på en ny dyr tur enda større. Slik oppstår gradvis et klasseskille som det privilegerte flertallet knapt merker.

Fotballforbundet maner til edruelighet, og det er bra. Men dette er ikke drevet fra sentralt hold, men av gjennomgående velstående foreldre som knapt legger merke til ekskluderingens dynamikk. Sosial ulikhet blir i så fall både årsak og konsekvens.