Veltrimmet

En anelse for disiplinert

Verker av Stravinskij, Mozart og Beethoven Oslo Konserthus KONSERT: Balansegangen ble tydelig da St. Paul Chamber Orchestra ga konsert i Oslo i Konserthusserien i går kveld.

Så hvor sikter de seg inn? På den ene siden dras de mot idealet om å være som et lite symfoniorkester, bundet sammen av én vilje fra dirigentplass, der Nikolaj Znaider regjerte grunnen. Og på den andre siden skal de som kammerorkester spille sammen som et stort band, drevet fram av dynamikken i interaksjonen mellom musikerne, som når dirigenten stiger ned fra podiet, finner fram fela og blir solist.

Det gjorde Znaider i Mozarts Fiolinkonsert i A-dur, KV 219. Da ble balansegangen prekær.

Godt samspilt

Før vi kom så langt hadde de spilt Stravinskij «Concerto in D». De framsto umiddelbart som et veltrimmet lag, samspilt både i stort og i smått. Men til å være et kammerorkester, i hvert fall slik vi har vendt oss til det her hjemme, hang de svært fast ved dirigenten, bundet til hver minste bevegelse hos Znaider som i en navlestreng. Det kunne de for så vidt trygt gjøre, Znaider er noe langt mer enn en spillende leder. Han kan sitt metier, og fører an som en ordentlig dirigent skal.

Likevel var det noe som var vekk, spillet ble for avventende, det kultiverte samspillet ble aldri utfordret av enn uttrykksvilje som kunne gjøre resultatet prekært.

Solist av format

Men i Mozart skjedde det noe, og ikke bare på solistplass, der Znaiders format som fiolinist virkelig slo til.

Han spiller rett på, uttrykkssterk og samtidig så velsignet fri i foredraget, og med en tone som skinner. Da var det som om orkestret ikke helt ville gi slipp på ham, men innrettet seg etter spillet når de ikke kunne henge ved dirigentpinnen. Men det gjorde en forskjell, og brakte dem lenger utpå, i god forstand.

I full størrelse

Til slutt bikket balansen helt over i symfoniorkesterretning da Beethoven fikk siste ord, med Symfoni nr. 7. Det var kan hende bra, det er sjelden at et kammerorkester makter å løfte fram musikk av et slik format som band uten anfører. Og Znaider var så visst et stødig holdepunkt underveis.

Men først da orkestret liksom eksploderte av uttrykksvilje i sistesatsen, ble vi minnet om hva vi hadde savnet i den kultiverte velklangen underveis mot dobbeltstrek.