Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Velvet for viderekomne

Målt i innflytelse på ettertida, var The Velvet Underground verdens viktigste band. Derfor er denne utgivelsen med 23 uutgitte livespor en begivenhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er for eksempel umulig å forestille seg hva et begrep som alternativ rock skulle inneholdt hvis flere musikergenerasjoner ikke var flasket opp på et eller flere av Velvets fire klassikersertifiserte album. Lou Reed & co. skapte et eget paradigme og en egen morbid musikalsk estetikk, i kontrast til det hippiepregede rockklimaet på siste halvdel av 60-tallet.

I et slikt perspektiv fortjener Voidoids-gitaristen Robert Quine en eller annen pris for dette bidraget til rockhistorien.

Som rabiat Velvet-fan og seriøs student av Reeds gitarteknikk, spilte han med kassettspiller inn en serie med VU-konserter i San Francisco i november og desember 1969. Det beste fra disse opptakene, samt en versjon av «Sister Ray» fra St. Louis et halvt år tidligere, er redigert ned til nær fire timer fordelt på tre cd-er.

Unikt innblikk

Velvet Underground som konsertband er godt dokumentert tidligere. «The Quine Tapes» viser dem likevel fra nye sider, og siden boksen favner flere konserter innenfor et avgrenset tidsrom, får vi også et unikt innblikk i bandets metode ; hvordan de utvikler seg, hvordan de tenker og improviserer, hvordan de haler og drar i gamle sanger og hvordan de gradvis former nye.

Trippel «Sister Ray»

Kompromissløst og fritt harver de gjennom lange, åpne «se hva som skjer»-versjoner av «I'm Waiting For The Man» (to ganger), «White Light/White Heat» , «What Goes On» , og ikke minst «Sister Ray» - bandets hovedverk slik den framstår her - som avslutter hver cd i versjoner på henholdsvis 24, 38 og 28 minutter.

Den første cd-en er «popplata» i boksen. Bandet leverer korte og konsise versjoner av «Femme Fatale» , «Sunday Morning» og et par søte trudelutter med Maureen Tucker på vokal.

På de to andre hører man live-Velvet på sitt råeste, høyeste og mest selvsikre, foran et gradvis større og mer tillitsfullt publikum. Livesjeldenheter som «Follow The Leader », en mørkere og farligere «The Black Angel's Death Song» og en nyskrevet «Ride Into The Sun» gjør dette til en essensiell, uvurderlig og massiv opplevelse for fans og seriøse rockentusiaster, men knapt nok for noen andre. Nybegynnere bør lære seg sin Velvet Underground-lekse via mer konvensjonelle utgivelser.

Hele Norges coronakart