Vemodig avskjed

Den italienske forfatteren Antonio Tabucchi har med denne lille romanen skrevet en levende og underfundig innføring i den portugisiske forfatteren Fernando Pessoas liv og diktning.

Forfatteren følger dikteren de tre siste dagene i hans liv, nærmere bestemt den 28., 29. og 30. november 1935. Stedet er Lisboa, utgangspunktet Rua de Coelho da Rocha i bydelen Lapa der Pessoa bodde på den tida.

Pessoa led på det tidspunkt av en leversykdom som skyldtes hans jevne forbruk av alkohol. I de siste dagene av november svikter vitale organer. Han blir brakt på sykehuset og dør etter et kort sykeleie.

I løpet av disse dagene lar Tabucchi virkelige og innbilte personer i Pessoas dikterliv passere revy og ta farvel. Det er først og fremst fem av hans alter egoer, de mest kjente oppdiktede dikternavnene som skjulte Pessoas identitet. Eller rettere sagt som var deler av Pessoas rike, frodige og kontrastfylte personlighet.

Identitet

Til sammen demonstrerer de selvets og identitetens oppløsning, den følelsen som er uttrykt gjennom utsagnet: «Jeg er ingen,» sagt av Bernardo Soares, en av Pessoas mange heteronymer. Men denne oppløsningen av identiteten er aldri ledsaget av dysterhet og tristesse, men tvert imot av ironi, humor, livsfylde og skjønnhetsglede. Og selvfølgelig også av angst, tomhet og sugende lengsel. Kompleksiteten og motsetningene i dette diktersinnet rommer mye.

I Tabucchis roman opptrer både Alvaro de Campos, Alberto Caeeira, Ricardo Reis, Bernardo Soares og Antonio Mora, alle dikterpsevdonymer, som gamle venner av den døende Fernando. De snakker om gamle minner, om aperitiff og vin, om matretter og følelser, om lengsel og lys. Men også Pessoas barberer gjennom femten år, herr Manacés, er med, og ikke minst Pessoas arbeidsgiver og gode venn fra bydelen Baixa, Mointinho de Almeida, som følger ham og fulgte ham til sykehuset.

Innføring

For dem som ikke kjenner Pessoas forunderlige verden fra før, er dette en fin liten innføringsbok, lettlest og morsom, en vakker og vemodig refleksjon både over Pessoa og livet. For Pessoas gamle lesere vil det være et stevnemøte med glemte år, og en påminnelse om hva skrivingen kostet og hva den ga. Og selv om Pessoa holder «dommedag over seg selv», og røper at også for ham var liv og dikt uforenlig, så blir man oppløftet av at en slik konklusjon kan trekkes med et så overgivent og ironisk smil - og med et så totalt fravær av selvhøytidelighet.