Vemodig om ansvar

«Lekestue» er en roman som har brodd mot mange sider ved det moderne norske samfunn: I høy grad handler det om barnehager: «Jeg har lenge mistenkt foreldrene for å være fornøyde bare de har et sted å deponere ungene. Nå er jeg sikker. De gir faen.»

I annen omgang dreier det seg følgelig om foreldregenerasjonen. De urolige familieforholdene, setteforeldrene, der man aldri kan være sikker på hvem som er i fars eller mors sted. Oppdragelsesmetodene: Hvilken modell følger vi i år? «Trondheims-modellen», «Roestrøm-modellen», «Erenshaug», «Halden-modellen», «Bergens-modellen»? «Far?» «Nei, kjæresten til mor.» Særlig må man vokte seg for å tråkke førskolelærerne på tærne.

Uklart

Er man ute etter å finne heftige debattemner gir boken mer enn nok stoff. Og det ender ikke med barnehagene og uklare foreldresituasjoner. Maktstrukturene i lærersituasjonen får sitt pass, eller sine pass, rikelig påskrevet: «Feminin organisasjonskultur er det samme som null organisasjonskultur. Enten er man venninne eller fiende.»

Det ender ikke engang der. Studentkollektiver er som familier: farsroller, attpåklatter. Det er ikke lov å kritisere lillebror. Barn er jo så nærtagende i enogtjueårsalderen. «Thomas trur han slipper å jobbe så lenge ingen gir ham glemmekryss.» «Jeg trur Thomas forveksler studielånet med sosialhjelp.» «August måned er en dødperiode - mellom det gamle og det nye studielånet.» «Trygd er betalt fritid. Det er bare å finne frem golfkøllene.» «Trur du at vi i framtida kommer til å skremme unga våre med Lånekassa, hvis de ikke spiser opp grønnsakene sine?»

Guide

Roger Kurland er, etter tidens skikk, en nokså ung debutant: Han er ikke fylt 30 år. Kanskje hadde spissformuleringene hans til og med virket kvernende, hvis det ikke var for hans selvironiske forhold både til seg selv og sin egen generasjon. Og til generasjonen i forkant: «Det slår meg at de fleste 68-ere klarer alderdom dårlig.» Om en pedagog i motorsykkeldress: «Som om de har sluttet å se seg selv i speilet, liksom. Rynkene hennes står ikke til motorsykkelen. Hun ville ha kledd en gyngestol bedre.»

Fortelleren er en student i et års ventetid mellom psykologi grunnfag og embetsstudiet. Derfor vikarierer han i en studentbarnehage og gjør seg sine harske iakttagelser om livet. Hvorfor han begynte å studere psykologi? «Feit gasje, god anseelse og 70 prosent jenter på studiet.» Slik kan det kanskje også sies. Han bor i et kollektiv i Kirkeveien, og betrakter for eksempel livet, eller døden, i Bogstadveien: «70 prosent av Majorstuas innbyggere er over 80.» Han kommer fra Lørenskog og skal vise en indisk-ugandisk kjæreste hjemtraktene: «En turistguides verste mareritt: omvisning på Lørenskog.»

Jeg ville gjøre den opplagte debattboken urett om jeg ikke med forlaget understreket at «Lekestue» - en bok også om Norge i 1990-årene - er en vemodig bok om ansvar og fraskrivelse av ansvar.