Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

De hjelper de autoritære:

Vender seg mot demokratiet

En ny bok har satt seg fore å finne ut hvorfor politikere, forskere og intellektuelle hjelper autoritære statsledere. En av forklaringene kan være bitterhet.

ILLIBERALE TENDENSER: Både Donald Trump og Boris Johnson har gått til skritt som har vært i strid med demokratiske normer. Men begge har funnet ivrige hjelpere blant eliten i USA og Storbritannia. Foto: Peter Nicholls / Reuters / Scanpix
ILLIBERALE TENDENSER: Både Donald Trump og Boris Johnson har gått til skritt som har vært i strid med demokratiske normer. Men begge har funnet ivrige hjelpere blant eliten i USA og Storbritannia. Foto: Peter Nicholls / Reuters / Scanpix Vis mer
Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Når autoritære politikere fester grepet om makten, reagerer folk rundt dem på forskjellige måter. Noen trekker seg vekk, tar åpent avstand fra makthavere som går til udemokratiske og illiberale skritt, og begynner på motstandsarbeidet. Andre samarbeider. De tar imot posisjoner og penger mot å snakke ned demokratiske prinsipper og spre propaganda på vegne av regimet.

Det er flere land i verden som beveger seg i denne retningen, og i alle landene finnes det menn og kvinner, akademikere, politikere og byråkrater, som må ta slike valg.

Denne sommeren har Anne Applebaum, amerikansk journalist, forfatter og historiker, satt seg fore å finne ut hvorfor noen blir kollaboratører og andre ikke. I boka «The Twilight of Democracy» og artikkelen «History Will Judge the Complicit», som sto på trykk i The Atlantic, studerer hun hvordan og hvorfor folk som tidligere så på seg selv som forkjempere for samme sak, plasserer seg på ulike sider av slike grenser, og hvorfor medlemmer av intelligensiaen og the establishment ivrig deltar i angrep på sitt eget sjikt. Ofte fører det med seg stor splid. Søsken blir fiender, gamle venner slutter å snakke sammen.

Applebaum har et interessant utgangspunkt. Hun har tidligere støttet republikanerne i USA, men tok avstand fra partiet da John McCain valgte Sarah Palin som visepresidentkandiat. Hun er gift med Radoslaw Sikorski, en tidligere minister i en av Polens høyreregjeringer, og har bodd i Storbritannia og vært innvevd i det konservative partiet der. Hun har med andre ord kunnet studere tre sett av politiske eliter fra innsiden, ettersom de tre landene har fått politikere som har trukket i autoritær retning.

I sin bok beskriver hun muntre, optimistiske fester i Polen og Storbritannia for noen tiår siden, der gjestene var politikere, forskere og journalister med tilhold forskjellige steder til høyre for sentrum. Den gang var de opprømte over murens fall og markedsøkonomiens seier. Mange av gjestene er ikke lenger på talefot. Applebaum, som er jødisk, beskriver hvordan tidligere venner har begynt å spre antisemittiske konspirasjonsteorier.

En av bokas fremste forklaringer er at mange av de som går de autoritære regimenes ærend, er drevet av en reaksjon mot meritokratiet. De har levd i et samfunn som ikke har gitt dem så mye berømmelse, respekt eller rikdom som de mener de fortjener. Så kommer det et nytt system, med nye stiger oppover. Både i USA, Storbritannia og Polen omgir statslederne seg med ja-mennesker og premierer lojalitet framfor kompetanse. Da er det mange som griper sjansen.

Applebaum trekker en parallell til de landene tyskerne okkuperte under andre verdenskrig, og peker på at mange av de som ble kollaboratører i det nazistyrte Frankrike, var aristokrater og rike landeiere på den ene siden, og utskudd og outsidere på den andre. Det var grupper som var svært ulikt plassert i samfunnet, men som begge gikk med en følelse av at den venstreorienterte regjeringen hadde skubbet dem til side. Okkupasjonen ga dem mulighet til å ta igjen.

I dette narrativet er kommunismens fall et vel så viktig vendepunkt som den økonomiske krisen og flyktningkrisen i de seneste tiårene. Kampen mot kommunismen ga et fokus, den kunne forene folk på høyresiden med ellers ulike ideologier og personligheter. Etter murens fall ble det politiske livet i vestlige verden mer kakofonisk og mangfoldig, uten den samme klare retningen. For noen var det nettopp en slik verden de ville ha. Andre igjen savnet den orden, enighet og overbevisning som de forbandt med tidligere tider.

Applebaum peker på det noen psykologer har beskrevet som en latent autoritær tilbøyelighet, som er forbundet med en forkjærlighet for orden og homogenitet. For dem oppleves mangfoldet som en eksistensiell trussel. Noen av de som går de autoritæres ærend har et apokalyptisk syn på verden. De er overbevist om at samfunnet deres står overfor en så stor trussel, fra det etniske, ideologiske og seksuelle mangfoldet, fra oppløsningen og dekadansen, at det må forsvares med alle midler, og at de demokratiske institusjonene som overvåker makthaverne og setter grenser for hva de kan gjøre, som pressen, embedsverket og domstolene, er legitime mål for angrep hvis de ikke spiller på lag.

Andre kan være styrt av en dyp nihilisme: Samfunnet er uansett så korrupt og infisert at det ikke kan bli verre, så det gjør ikke noe fra eller til om demokratiske institusjoner blir angrepet. Snarere kan det føre til det eneste som kan være virkelig rensende: Et kaos som igjen kan bli grobunn for noe nytt og sterkere.

For de som blir medløpere, vil dette valget også innebære å spre løgner og konspirasjonsteorier. Fra de tallrike løgnene som har kommet fra president Trump er det særlig én som illustrerer dette: da han påsto at det var flere mennesker til stede på hans egen innsettelsesseremoni enn på Barack Obamas. Dette var lett å motbevise gjennom flyfoto, men presidenten holdt på sitt.

Dette er også noe Applebaum trekker frem som en taktikk som også var brukt i de sovjetstyrte landene i Øst-Europa før murens fall, der makthaverne også fortalte åpenlyse løgner. Hensikten var ikke å få andre til å tro på det de sa, det var å demonstrere at de hadde makt til å si noe demonstrativt usant, få andre til å forsvare det, og forbli i posisjon. Målet var ikke å bli trodd, men å bli fryktet.

De som trer inn i slike prosjekter, aksepterer også å få tildelt slike ydmykende roller. De må peke på himmelen og si at den er grønn, og på vannet og si at det er oransje. Noen av dem har trolig klart å overbevise seg selv. Andre må, aktivt og kontinuerlig, skyve vekk tanken på hva historiens dom kommer til å bli.

TRUMP: USAs president Donald Trump holdt onsdag kveld en pressebrief om hvordan de skal bekjempe voldelig kriminalitet i byene. VIDEO: AP Vis mer

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!