Venezia-vinneren er her

«TURBULENT» heter video-installasjonen som vakte internasjonal respons og ga Shirin Neshat førstepris på sommerens Veneziabiennale.

Fra i morgen av inntar samme sterke verk og røstene fra den kvinnelige og mannlige sangerens dramatiske duett Henie-Onstad Kunstsenter. Den eksil-iranske kunstneren (f. 1957) har funnet fabelaktige aktører for sine motsetningsdirrende videosekvenser. På den ene veggen kurderen Shahram Nazeri stående frontalt foran et publikum av menn, der han med mandig stemme og sterke håndgeberder fortolker et persisk dikt fra 1200-tallet. Hans kvinnelige motpol er delvis tilslørt, og står isolert på scenen i en tom sal (mullaene gir ikke iranske kvinner lov til å opptre offentlig). Hun gisper, presser, stønner fram sin ordløse fortvilelse og vrede som om hun driver generasjoners langtrukne smerteskrik ut av kroppen. Mens de lyttende mennene står og sitter som i en annen verden.

Melodisk mørke

Alle jeg snakket med etter første dag i Venezia husket Shirin Neshats melodisk mørke og visuelt velregisserte installasjon, som fortsatt blir vist i Tese dell'Arsenale (det tradisjonsrike sjømilitære området i lagunebyen). Mange hadde som undertegnede også forventninger til hennes bidrag, idet 42-åringen ikke er noen nykommer på det internasjonale kunstkartet. Lillehammer Kunstmuseum introduserte Neshats fotografiske arbeider her til lands tidligere i år, og Tromsø Kunstforening kunne nesten samstemt med Biennalen vise «TURBULENT» under Den internasjonale kvinnekonferansen i juni.

Shirin Neshat er et navn helt i pakt med de tendenser Henie-Onstad Kunstsenters leder Gavin Jantjes har rubrisert innenfor den åpne etiketten «en ny internasjonalisme». Så seint som på utstillingen «Transculture» utenfor den offisielle Veneziabiennalen for fire år siden var hun med på å representere 90-åras stadig tydeligere alternativ til det euro-amerikanske hegemoniet i kunstens verden. Nå er det tungvektere innenfor det samme vestlige kunstsystemet som stiller opp med de finansielle og tekniske ressursene, men stemmen og stemningen i et verk som «TURBULENT» er eksil-iranerens egen.

Bak ordene

Shirin Neshat ekskluderer de fleste ikke-iranske tilskuere fra de betydninger som ligger i poeten Jalal ed-Din Rumis tradisjonsrike ord om den guddommelige kjærlighet. Likevel blir vi slått av kraften i en framføring, som symbolsk fortolker opposisjon og åpner mot en klangbunn av kjønnsmessig segregert og religiøst fundert kultur.

Det er ikke bare dagens mullaregime som spiller på slike elementer i sin undertrykkende politikk, den har også paralleller hos hjemlige salmesyngende fundamentalister som Børre Knudsen og Ludvig Nessa. Og minner om falske populistiske «Alt for Norge»-toner.

I sine fotografiske serier - som «Allahs kvinner» - bruker Neshat tradisjonell iransk kalligrafi, som umiddelbart suggererer med sine ornamentale slyngninger. Likevel fins det også her mer enn den eksotisme vi som utenforstående forbinder med den drevne dekoren, og som har fascinert reisende og kunstnere fra vest i lange tider. Tekstbildet har en poetisk mening, som man kan forestille seg ulike tydninger av når skriften kombineres med islamsk shador, slør eller aggressive skytevåpen. Likevel er disse fotografiske arbeidene i ferd med å bli så stiliserte at tidligere så gåtetunge tegn tenderer mot å signalisere Neshats signatur.

Mens den stramme regien styrker videotrykket i «TURBULENT». Verket strømmer på med bevegende bilder og en musikalsk intensitet, som også søker å rokke ved fastlåste forestillinger en sosialt urettferdig orden. Shirin Neshat angår.