Venezuela i flammer?

Hva skjer når oljeimperialisme blir underholdning?

KAMPEN OM OLJEN: «En maktsyk tyrann forstyrrer Venezuelas oljeeksport og forårsaker en invasjon som gjør landet til en krigssone.» Nei, dette er ikke en ingress fra Aftenposten eller Washington Post. Det er riktig nok sant at Venezuelas president, Hugo Chávez har tirret på seg USA ved å gjennomføre sitt valgløfte om større statlig kontroll over oljeindustrien, men foreløpig har landet, som sitter på den vestlige halvkules største petroleumsforekomster, vært en lojal leverandør av olje og gass til USA. Og bortsett fra den lite ærefulle deltakelsen i det mislykkede militærkuppet mot Chávez i 2002, har USA heller ikke intervenert militært i Venezuela. Chávez, trusler om å skru igjen oljekranene er derfor kun en advarsel om hva som vil skje dersom USA skulle angripe.Krigsscenariet ovenfor er altså rent hypotetisk. Enn så lenge.Men gjennom playstationspillet «Mercenaries 2 World in Flames», som lanseres av den amerikanske spillgiganten Pandemic neste år, kan publikum delta i den ødeleggende krigen mot en naturtro kopi av den søramerikanske oljenasjonen. Når jeg sier naturtro er det ikke fordi jeg slutter meg til beskrivelsen av den demokratisk valgte Chávez, som en «tyrann». Ei heller fordi jeg godtar den grovt imperialistiske logikken som ligger til grunn for resonnementet om at man ved å la være å selge olje «forårsaker» en invasjon. Jeg sier naturtro blant annet fordi plottet i dataspillet er til forveksling likt den beskrivelsen av Venezuela som Bushadministrasjonen tilnærmet uimotsagt daglig trer nedover hodet på verdens befolkning gjennom svært samarbeidsvillige internasjonale mediekonsortier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VENEZUELA gjennomgår en dyp politisk, økonomisk og sosial endringsprosess, hvor oljeindustrien spiller en betydelig rolle. Til tross for at landet etter oljeboomen på 70-tallet hadde et BNP per capita på høyde med Vest-Tysklands, akkumulerte Venezuela fattigdom for flertallet og enorm rikdom for noen ytterst få, deriblant utenlandske oljeselskaper, som opererte nærmest skattefritt i landet. En av de viktigste inspirasjonskildene for Chávez-regjeringen er den norske oljepolitikken som i sin tid sikret at hele det norske folk fikk ta del i verdiene som ble skapt i Nordsjøen. I dag har derfor venezuelanske myndigheter, gjennom et reformert oljedepartement, tatt kontroll over det tidligere gjennomkorrupte statlige oljeselskapet PDVSA og kanaliserer for første gang i landets historie oljepengene inn i sosiale programmer som har gitt millioner av fattige et verdig helse- og utdanningstilbud, samt tilgang på subsidiert mat. Slik har oljeselskapet PDVSA blitt selve symbolet på den nye velferdspolitikken.Dette passer svært dårlig for Bushadministrasjonen. Venezuelas nye og OPEC-vennlige oljepolitikk forårsaker nemlig også høyere oljepriser på verdensmarkedet, noe som selvsagt bekymrer verdens mest oljetørste nasjon.

DA ER DET kanskje ikke tilfeldig at du, som den blonde helten i «Mercenaries 2 World in Flames», nå får muligheten til å sette fyr på og kjøre en tanks gjennom bygningen som rommer både PDVSA og det venezuelanske oljedepartementet, mens brennende kropper faller fra oven og knuses mot bakken. Gjenskapingen av gatebildet er så naturtro som moderne datateknologi overhodet tillater. Både PDVSA-symbolet på bygningen, skyskraperen med den store Nescafe-reklamen og firefeltsmotorveien Avenida Libertador som skiller de to byggverkene stemmer uhyggelig nok i minste detalj med det virkelige Caracas, Venezuelas hovedstad. Det samme gjør framstillingen av slumområdene rundt bysentrum, der støtten til Chávez, reformpolitikk er aller sterkest. I reklamen for spillet massakrerer «Mercenaries 2»-helten lokalbefolkningen i slummen ved å skyte vilt og kjøre tvers gjennom de fattigslige blikkskurene deres. Er det så noen grunn til å ta dette spillet alvorlig? Svaret er et ubetinget ja. I alle USAs skitne kriger har umenneskeliggjøringen av fienden vært en sentral komponent. Det var ikke bildene av ihjelbrente napalmofre som kjølnet amerikanernes støtte til Vietnam-krigen, og i dag teller man ikke en gang de sivile ofrene i Irak. Kommunistspøkelset og nå terrortrusselen, manet fram i media, hindrer enhver empati med disse uskyldige menneskene. Og mens stadig nye tilfeller av tortur og massakrer avdekkes i Irak, ruller mediegiganten Rupert Murduchs tv-serie «Over There», som grovt glorifiserer invasjonen, over millioner av amerikanske skjermer.

MEN HVOR REELL er egentlig trusselen om et amerikansk angrep på Venezuela? Allerede i 2001 ble «operasjon Balboa», et simulert angrep på et søramerikansk oljeland, gjennomført i Spania med amerikansk tilstedeværelse, og USAs militære nærvær i Venezuelas omegn har økt drastisk de siste årene.Konkrete terrorhandlinger i Venezuela er også illevarslende. Drapet på statsadvokaten, Danilo Anderson, som etterforsket hendelsene rundt det USA-støttede militærkuppet i 2002, har ennå ikke blitt oppklart, men man vet at Anderson ble drept med sprengstoffet C4, for øvrig et av våpnene som står til disposisjon for helten i «Mercenaries2». Sprengstoffet skal ha kommet Colombia, USAs viktigste allierte i regionen. USA har lange tradisjoner for å bruke kaos og vold som foranledning for direkte og indirekte intervensjoner. Samtlige demokratisk valgte statsledere med sosialistiske tendenser i Latin-Amerikas historie har blitt drept eller fengslet gjennom kupp, borgerkrig eller invasjoner der USA har vært involvert. Under kuppet i Venezuela i 2002 klarte heller ikke Aftenposten å holde fiksjonen på armlengdes avstand, da avisen kalte den demokratisk valgte Chávez «populistisk kuppmaker», mens høyrediktatoren Pedro Carmona, som oppløste alle demokratiske institusjoner og fengslet og drepte et stort antall demokratitilhengere, fikk tittelen «diplomatisk problemløser».

FRIGITTE OFFISIELLE dokumenter viser hvordan millioner av amerikanske dollar har funnet veien til den høyreekstreme opposisjonen som stod bak militærkuppet i 2002, og det er ingen tvil om at Washington ikke ønsker fortsatt Cháves-styre etter presidentvalget den 3. desember i år. Men i det Hvite Hus er man også smertelig klar over at det må et mirakel til for at opposisjonens kandidat, Manuel Rosales på under tre måneder skal ta igjen Chávez, ledelse, som i følge uavhengige meningsmålinger er på over 30 prosentpoeng. Utviklingsminister, Erik Solheim har forpliktet seg i forhold til Latin-Amerikas fattige. Samtidig gjør Norges Nato-medlemskap USA til vår viktigste alliansepartner. For den rødgrønne regjeringen innebærer denne situasjonen et eksistensielt dilemma. Skal vi solidarisere oss med venezuelanerne slik at de får lov til å konsolidere utviklingen mot en oljefinansiert velferdsstat gjennom stemmeurnene, eller skal vi gi Chávez rett og la de oljetørste haukene i Washington få sette Venezuela i flammer?