ARVEN: En tilhenger av avdøde president Hugo Chávez holder opp et bilde av sin helt under en minnedemonstrasjon på tjueårsdagen for at han ble løslatt fra fengselet etter et mislykket forsøk på statskupp. I 1999 ble han valgt til president og satte seinere sitt preg på landet, en omstridt arv som Venezuela må bære på i mange år framover. Fremdeles er spørsmålet: For eller mot Chávez? Foto: REUTERS / Scanpix / Marco Bello
ARVEN: En tilhenger av avdøde president Hugo Chávez holder opp et bilde av sin helt under en minnedemonstrasjon på tjueårsdagen for at han ble løslatt fra fengselet etter et mislykket forsøk på statskupp. I 1999 ble han valgt til president og satte seinere sitt preg på landet, en omstridt arv som Venezuela må bære på i mange år framover. Fremdeles er spørsmålet: For eller mot Chávez? Foto: REUTERS / Scanpix / Marco BelloVis mer

Venezuelas forbannelse

Avdøde president Hugo Chávez skapte ikke Venezuelas oljeavhengighet, men han forsterket den og 15 års uavbrutt styre bør være nok til å ta ansvar for landets forbannelse.

Kommentar

Min kommentar «Venezuelas fallitt» har fått Audun Solli til å ta fram ordet «historieløst», en alvorlig anklage når det gjelder analysen av politikk, hvor historien alltid spiller en viktig rolle. Men jeg er egentlig enig i nesten alt han skriver, bortsett fra anklagen om å overse historien.

Journalister anklages ofte for å overse eller utelate deler av en forhistorie. Det er fordi man må skrive kort. For egen del har jeg skrevet mangfoldige artikler om Venezuela tidligere, fra før Chávez kom til makta, og Dagbladet har trykt enda flere, som til sammen gir et mer utfyllende bilde.

Avdøde Chávez oppfant ikke «sosialisme for bilister», som jeg skreiv om i fjor og lenge før det. Men han fortsatte med nesten gratis bensin, for å bruke et bilde, og gjorde landet enda mer avhengig av olje. Det statlige oljeselskapet PDVSA taper på å selge bensin innenlands.

Før Chávez delte eliten brorparten av oljeinntektene seg imellom, mens folk flest måtte nøye seg med råbillig bensin og brød. Fra han ble valgt i 1999 forsøkte Chávez å omfordele inntektene med tiltak innen helse, skole, boligbygging og annet. Han var den første lederen i Venezuela som egentlig brydde seg om de fattige. Den gamle eliten kalte det å kjøpe stemmer. Men i så fall er all politikk i et demokrati stemmekjøp.

Chávez hadde nær eneveldig makt til han døde. Men han gjorde ingenting med landets avhengighet av olja, han utviklet ikke annet næringsliv, han fikk ikke til å utvikle landsbygda og jordbruket. Økonomien ble bare mindre bærekraftig. I stedet for å få til vekst som kunne gi høyere lønn, fikk de fattige subsidiert mat, når det da ikke var tomt i butikkene.

Framfor alt utviklet ikke Chávez de politiske institusjonene, han foretrakk egenhendig makt som han ofte brukte etter innfallsmetoden. Folket fikk ikke innsyn i styringsverket og bruken av oljepengene. Korrupsjonen blomstret videre, volden herjet i gatene. Prisene steg. Sunn kontroll av myndighetene fra rettsapparatet og andre institusjoner var svak, presse og kringkasting ble forsøkt svekket.

Få sitter med så mye makt som Chávez og hans arvtaker, så lenge som 15 år. Han kunne ha gjort noe med «oljas forbannelse» og samfunnet forøvrig. Svake politiske institusjoner og stor naturrikdom har rammet også andre land, men det hjelper ikke Venezuela. «Chavismen» var ikke den revolusjonen den utga seg for å være og skapte ikke «sosialismen i det 21. århundret», snarere en parodi.

I et demokrati får folket de lederne de fortjener, sies det. Da må også den ganske udugelige opposisjonen ta noe av ansvaret. Den har spriket i alle retninger og stort sett ikke hatt noe annet på programmet enn å fjerne Chávez. Den har ikke foreslått en annen troverdig utviklingsvei. Dette har jeg skrevet om mange ganger.

Men «chavismen» hadde ikke bærekraft; Chávez ble en del av forbannelsen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook