Venn med fienden

«Jeg går ikke av veien for en narr,» sa en av Ludvig Holbergs skarpeste kritikere da han møtte dikteren ute på spasertur. «Men det gjør jeg,» sa Holberg, og gikk utenom.

MAN MÅ FORSONE

seg med sine fiender, for én fiende gjør mer vondt enn ti venner gjør godt. Derfor er én fiende en for mange, og hundre venner ikke nok. Det hevdet Ludvig Holberg i essayet «Om å få venner og forsone seg med fiender», som han skrev noen år før han døde. I morgen markeres 250-årsdagen for dikterens død. På Sorø akademi i Danmark, som takket være Holbergs skribentvirksomhet og testamente har vært en uhyre viktig utdanningsinstitusjon fra 1740-tallet, samles litterater ved Holbergs grav. I Oslo blir det et eget Holberg-program i Nationaltheatret, før forestillingen «Jeppe på Bjerget».

I NORGE ER DET

teatret som er Holbergs arena. Men i disse tider, hvor essayet opplever en ny blomstring i norsk litteratur, er det på sin plass å minne om Holberg som essayist. Kjell Heggelund har samlet Holbergs essay og epistler i to små bøker, med innsiktsfulle etterord av Georg Johannesen. Bøkene viser en forbløffende frisk og skarp skribent og tenker, opptatt av opplysning og fornuft. Holberg kalte dem Moralske Tanker. Han mente at mennesket måtte lære å tvile før det kunne lære å tro.

HAN VAR PROFESSOR

i retorikk, og en stilistisk mester, men skeptisk til uvettig bruk av talekunster. Retorikk sammenliknet han med sminke: Den forfører og lyver. Den som har sett Holbergs uthenging av de lærde i «Erasmus Montanus», der «logiske» argumenter gjør stakkars Mor Nille til en stein, skjønner hvilken forakt han hadde for den som pynter seg med ord. En overstadig lærd mann, skrev han, kan liknes med en overstadig beruset mann. Man kan studere seg tåpelig. Selv brukte han anekdoter og sitater som vekkerklokker i teksten - små lusinger som leseren fortjener i premie for å holde seg våken.

HOLBERG VAR

en varm forsvarer av måtehold og den gylne middelvei, samtidig som han var en arbeidsnarkoman som jobbet døgnet rundt. En «poetisk raptus» førte til at han skrev 25 skuespill på noen få år. Holberg elsket å gå, og gikk en gang til fots fra Paris til Roma - og hjem igjen til København. Det skal ha vært for å helbrede seg selv for malaria, og styrke sitt spinkle legeme. I essayet «Om det melankolske temperament» skrev han at sykdom er menneskets største plage. Han forsvarer hypokonderen, som forventes å være i bedre humør enn den faktisk syke. Fungerer ikke kroppen, fungerer heller ikke sinnet. Holberg skrev derfor at å oppmuntre en tungsindig mann til straks å sette seg i godt humør, er like ugjørlig som å befale en dverg å gjøre seg høyere.

DEN SOM SKRIVER,

provoserer hele verden til kritikk, mente Holberg. Er han god, takker ingen, for ingen ba ham skrive. Er han dårlig, blir han ansett for en forfengelig mann som gir seg inn på det han ikke forstår. Hvis poetene bare tenkte seg om, ville de skrive langt mindre. Heldigvis rakk Holberg selv både å tenke og å skrive mye. Han publiserte mellom 12000 og 14000 sider.