MINNEVERDIG: Suwanai, Tetzlaff, Andsnes og Eivind Holtsmark Ringstad sammen i Brahms, i Grieghallen søndag kveld. Foto: Thor Brødreskift/FiB.
MINNEVERDIG: Suwanai, Tetzlaff, Andsnes og Eivind Holtsmark Ringstad sammen i Brahms, i Grieghallen søndag kveld. Foto: Thor Brødreskift/FiB.Vis mer

Vennegjeng i særklasse

Full uttelling for enkel formel på Festspillene i Bergen.

Åpningen av Festspillene har ikke akkurat vært lysende til nå.

Bergens Tidene slår opp kritiske røster over to sider mandag, om manglende kunstneriske spissing og arrangementer av hovedsakelig lokal interesse. Festspillsjef Anders Beyer svarer med å henvise til at Bergensfestspillene aldri noen gang har solgt så mange billetter som i år.

Viktige unntak

Men noen konserter og forestillinger skiller seg ut her i sluttfasen.

Det aller viktigste er gjestespillet som avslutter årets Festspill (de lengste noen sinne), koreografen Sasha Waltz? oppsetning av Claudio Monteverdis opera «L'Orfeo».   

Og der sitter Freiburger Barock, noe av det beste som finnes av oppførelsespraktikere, i grava. Den kommer vi tilbake til.

Suksessprosjekt

Suksessprosjekt: Leiv Ove Andsnes & venner III. Foto: Helhe Hansen/FiB
Suksessprosjekt: Leiv Ove Andsnes & venner III. Foto: Helhe Hansen/FiB Vis mer

Men akkurat nå er det et annet suksessprosjekt som drar oppmerksomheten til seg her i Bergen, «Leif Ove Andsnes & venner», som hadde sin tredje og siste konsert for en fullsatt Grieghall søndag kveld.

Konseptet er genialt enkelt: Tre mentorer — cellisten Tanja Tetzlaff, fiolinisten Akiko Suwanai og Leif Ove sjøl — har plukket med seg ungt talent, som bugner.

I går kveld var det Ellen Nisbeth, Ragnhild Hemsing, Frida Wærvågen og Eivind Holtsmark Ringstad på henholdsvis bratsj, fiolin, cello og bratsj.

Og det i et håndplukket program, tydelig signert Leif Ove Andsnes: Bartóks 2.  Fiolinsonate, Tsjaikovskijs strykersekstett «Souvenir de Florence» og så Brahms tredje Klaverkvartett til slutt.

Kraftfullt, inderlig og finstemt

Det ble mer enn minneverdig.

Først Bartók på sitt mest radikale (og minst folkelige). Verket har en drastisk frihet i uttrykket. Det er kraftfullt og rommer samtidig med de aller fineste nyanser. Hele spektret ble utsøkt ivaretatt av Suwanai og Andsnes.

Så var det alle strykerne på en gang i Tsjaikovskij.

Overdådig rikt i klangen, på en måte som mer enn oppveide følelsen av at komponisten gjerne kunne ha fattet seg mer i korthet.

Og så avsluttet de kvelden med Brahms på sitt aller, aller inderligste.