Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Solberg-regjeringen

Vennegjengen der ingen stiller opp for hverandre

Venstre har like mye ansvar for Frps rene asylseire, som Frp har for Venstres klimaavgifter. Denne regjeringen klarer ikke å ta ansvar for helheten, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

La oss spole tida fram til august 2021. Stortingsvalgkampen raser. Det er hetebølge i det offentlige ordskiftet. Om en drøy måned går folket til urnene for å velge hvem som skal styre landet de neste fire åra.

Solberg-regjeringen, som siden 2019 har bestått av Høyre, Fremskrittspartiet, KrF og Venstre, ber om fornyet tillit. Løftene er mange og ambisjonene høye.

Men regjeringens valgkamp er full av selvmotsigelser. Den brokete konstellasjonen partier vil helst vurderes på hva de lover hver for seg – ikke bedømmes for hva de har gjort sammen. De ber velgerne se framover, ikke bakover.

Minst av alt vil de dømmes for de mange og smertefulle kompromissene.

Gang på gang i ukene før valgdagen konfronteres for eksempel Fremskrittspartiet med ferske tall som viser nye bompengerekorder. Samtlige satt på deres vakt. «Vi har ikke flertall på Stortinget», sier Siv Jensen. «Fremskrittspartiet er mot bompenger»

Ansvaret for regjeringens samferdselspolitikk må et av de andre partiene påta seg.

Igjen og igjen slår Trine Skei Grande fast at Venstre er klare for omkamp på abortnederlaget de ble påført i Granavolden-plattformen. «Innstramming i abortlov er bare en pause», forklarer Kultur- og likestillingsministeren.

Ansvaret for politikken regjeringen har ført på dette området får KrF og Høyre påta seg.

Atter en gang frir landbruksminister Olaug Bollestad til bøndene ved å si at KrF vil videreføre pelsdyrnæringen. Regjeringen ønsker næringen nedlagt, men stemmer du på Kristelig Folkeparti blir det endring.

Ansvaret for kompromisset i regjeringsplattformen får Venstre påta seg.

Som ansvarligheten selv forklarer Høyres finanspolitiske talsperson at det må kuttes i offentlige utgifter, og at oljepengebruken må strammes inn i åra som kommer.

Men det at pengebruken har vært rekordstor og tidvis uansvarlig de siste åtte åra, kan ikke regjeringens største parti lastes for. «Det var Frp som ville bruke så mye penger, ikke Høyre.»

Ansvaret for helheten får noen andre ta.

Det er ikke mulig å stemme på regjeringsalternativer i det norske demokratiet. Vi må velge et parti. Partifloraen har en rekke ulike mål for samfunnet, men også vidt forskjellige politiske løsninger for hvordan vi skal komme i mål med ting vi er enige om.

Denne egenarten er det viktig å ta vare på. Det er gjennom et sterkt og bredt partidemokrati folk får påvirket partiers ståsted før valg. Disse må selvfølgelig komme til uttrykk i en valgkamp.

Etter valget må de ulike partiene ta løftene med seg til forhandlingsbordet og finne kompromisser. Det er en smertefull, men vidunderlig prosess. Uenighet løses ved at alle må gi og ta. På valgdagen i 2021 markerer vi trolig tjue år med flerpartiregjering og dens kompromisser.

Men valg handler ikke bare om løfter for den neste perioden. Demokratiet bygger også på folks mulighet til å bytte ut et flertall de ikke er fornøyd med. En valgkamp må derfor også handle om hva som er gjort de siste fire åra.

Balansegangen mellom det tilbakeskuende og framoverskuende i en valgkamp er krevende. Begge hensyn må ivaretas. Men kompromisser fra regjerende partier nulles ikke ut på valgdagen. Styrende partier må holdes ansvarlige for helheten i politikken, ikke bare sine egne løfter og mål. Særlig når man har styrt så lenge i strekk som Jens Stoltenberg og Erna Solberg, Arbeiderpartiet og Høyre, har gjort.

Forsøk på å skjule det som har skjedd til fordel for det som kan skje er en uærlig strategi.

Det bør derfor ikke være mulig for noen av de sittende regjeringspartiene å skyve ansvaret for vonde kompromisser over på partiet som mottok den rene seieren. Venstre har like mye ansvar for Frps rene asylseire, som Frp har for Venstres klimaavgifter. Ansvaret for regjeringens politikk hviler på samtlige partier som sitter i regjeringen.

Hvis Frp ikke tåler å være ansvarlige for bompenger, Venstre for abortinnstramming eller Høyre for skyhøy pengebruk, må de forlate regjeringssamarbeidet og overlate styring og helhet til noen andre.

Hvis de fire regjeringspartiene søker gjenvalg sammen må de derfor i stor grad dømmes på det de har gjort sammen, ikke det de skulle ønske at de hadde gjort hvis de bare var litt større. Skal de stille til valg for videreføring av regjeringssamarbeidet, bør også kompromisset ligge til grunn for velgernes vurdering.

Framforhandlet enighet og kompromiss er nødvendig og ønskelig. Uten Gerhardsen-takter over noen partier komme vi heller ikke utenom.

Regjeringspartienes mange tunger undergraver imidlertid kompromissets funksjon. Velgerne forstår at det er stor avstand mellom en rekke partier som kan havne i regjering sammen, og at ingen kan få alt de ønsker seg. Men få vil forsvare at de styrer med en politikk, men lover en annen.

Vi trenger rakryggede politikere som tør å ta ansvar for politikken de har kompromisset på. Ikke åle seg unna når valgdagen nærmer seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.