Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Venneløse i nord?

KAMPEN OM

verdens energiressurser hardner til. «Alles» oppmerksomhet rettes mot Russland, verdens ledende olje- og gassnasjon. USA og EU trekkes ikke minst mot de rike ressursforekomstene nordvest i Russland, inklusive Barentshavet, mens øst og vest møtes i konkurranse om å få nyte godt av de enorme ressursene i Sibir. Disse og andre geopolitiske rivninger truer med å gjøre Norge venneløse i Nord. Vår tese er at norske politikere til nå har undervurdert alvoret i det geopolitiske spillet som er i emning i sentrale norske nærområder, og at det haster med å meisle ut en helhetlig og offensiv norsk politikk.

Barentshavet og de russiske landområdene rundt er svært rike på naturressurser - fisk, petroleum, mineraler, skog, og mer til. En fjerdedel av verdens gjenværende olje- og gassressurser antas å ligge i nordområdene, med Barents som en nøkkelregion. Murmansk er den eneste helt isfrie havnen i den europeiske delen av Russland, noe som ytterligere understreker områdets energistrategiske og militære betydning.Arven fra Sovjet-tiden er tung, i form av et kunstig bosettingsmønster, nedslitt infrastruktur og uhensiktsmessige økonomiske strukturer. Velferdsgapet mellom Barents-Russland og Norden er det største i verden. Store deler av befolkningen i området ønsker å flytte på seg - sørover i Russland, eller ut i verden.

HVA VIL SKJE

i dette utsatte, men strategisk svært viktige hjørnet av verden, og hva betyr utviklingen for Norge og norske interesser? For å nærme oss et svar på det vil vi først illustrere mulige utviklingstrekk ut fra essensen i tre scenarier som ECON i samarbeid med Fritjof Nansens Institutt, Norsk Utenrikspolitisk Institutt og Wikborg Rein nylig har utviklet for Barents-Russland frem mot 2015, i boken «Big Oil Playground, Russian Bear Preserve or European Periphery».

1. I «Big Oil Playground» står vi i 2015 overfor omfattende olje og gassaktiviteter i området - drevet frem av et stadig tettere russisk-amerikansk partnerskap. Det enorme Shtokman-feltet leverer flytende naturgass (LNG) til den amerikanske østkysten, mens en svær rørledning bringer olje fra Vest-Sibir via Murmansk og videre på tankskip den samme veien. De store, amerikanske selskapene er russernes foretrukne partnere i utviklingen av petroleumsressursene, og de russiske og amerikanske selskapene har stor makt over politikken i regionen.

I dette scenariet ligger det en reell risiko for at Norge havner i en geopolitisk skvis, og blir tilskuere til en utvikling på amerikanske og russiske premisser. Det kan stille oss overfor alvorlige utfordringer både når det gjelder håndtering av miljøtrusler og sikring av posisjoner for norsk olje- og gassindustri i området. Norske aktører og interesser blir fort for små i dette selskapet, hvor også EU og sentrale EU-land først ser mot Russland og så eventuelt verdiger Norge et sideblikk. I verste fall kan også norske posisjoner i ulike forhandlinger med Russland bli utfordret, dersom energitørste stormakter ser norske posisjoner som bremser i åpningen av nye, lukrative områder for produksjon av olje og gass.

2. I «Russian Bear Preserve» møter vi i 2015 en egenrådig og selvhevdende russisk motpart i nordområdene, både i forhold til naturressursforvaltning, delelinjetvister og militær aktivitet. Olje- og gassressursene - ikke minst i viktige grenseområder som Barents-Russland - er storpolitiske brikker i en russisk balansegang mellom Vesten og Kina, og blir utviklet av statskontrollerte russiske oljeselskaper. Forholdet Russland-USA er kjølig etter en stadig mer pågående amerikansk politikk i russisk interessesfære i sør (Sentral- Asia, Kaukasus), og Shtokman-feltet har dermed havnet lenger bak i køen av russiske gassfelt som skal utvikles.

Heller ikke dette scenariet byr opp til en dans på roser for norske interesser. Arbeidet med grenseoverskridende initiativer blir vanskelig på grunn av mangel på åpenhet og samarbeidsvilje fra russisk side. Støtte fra våre allierte kan bli svært viktig som motvekt mot russisk press, men vil i langt mindre grad kunne tas for gitt enn tilfellet var under den kalde krigen. Norske selskaper kan helt klart vinne innpass i russisk sektor, men bare som juniorpartnere, og kanskje til en høy politisk pris for Norge.

3. I det siste scenariet «European Periphery» er Barents-Russland i 2015 et utkantområde med stekt redusert befolkning og økonomisk aktivitet, som et resultat av ambisiøse og langsiktige økonomiske reformer, ikke minst i energisektoren. Den kostbare utviklingen av ressursene i Barentshavet er skjøvet ut i tid på grunn av redusert vekst i innenlandsk energietterspørsel. Tettere bånd til EU og aktiv politikk for integrasjon i den globale innovasjonsøkonomien er stikkord for russisk utenrikspolitikk.

Hovedutfordringen i dette scenariet kan ligge i å opprettholde interesse for nordområdenes problemer og muligheter når oljeeventyret settes på vent. Stormaktene vil ha sine blikk rettet andre steder, og det kan bli vanskelig å mobilisere tilstrekkelige ressurser til for eksempel atomsikkerhetsarbeidet. Blant innbyggerne vil mange være desillusjonerte etter brutte forventninger. Kraftig økende migrasjonspress ut av nordområdene - også delvis på norsk side - vil derfor bli en utfordring. Folk-til-folk samarbeid på tvers av grensene vil imidlertid bli enklere på grunn av større åpenhet.

Alle tre scenariene tør være troverdige, og norske politikere må ta høyde for sentrale utviklingstrekk i dem alle. En fortsettelse av Bush-administrasjonens aggressive utenrikspolitikk, kombinert med tette bånd til de store oljeselskapene og et fortsatt nært forhold mellom Bush og Putin kan peke i den retningen som beskrives i Big Oil Playground. Hvis den egenrådige Bush derimot skulle komme til å tråkke Putin ordentlig på tærne i sør, og dagens tendenser til økende maktkonsentrasjon og nasjonalisme i Russland forsterkes, kan det vippe utviklingen i retning av Russian Bear Preserve. Dersom dagens tendenser til maktkonsentrasjon derimot følges av kraftfull gjennomføring av tøffe reformer og integrering i den globale økonomien, kan veien ligge åpen mot European Periphery. Russlands ratifisering av Kyoto-protokollen kan være et første, om enn vagt, tegn på dette.

DET BILDET

vi ser i dag, er av et sentralisert Russland med vide fullmakter for Kreml - paret med store økonomiske ambisjoner og tegn til tett interessefellesskap med USA. EU-land som Tyskland er også allerede sterkt energiavhengig av Russland gjennom sin gassimport, og denne avhengigheten vil tilta i takt med fallende europeisk egenproduksjon og økt forbruk. Og Frankrikes og Storbritannia har selskaper med strategiske interesser i Russlands nordområder.

Samtidig er EUs østgrense gjennom årets utvidelse rykket betydelig nærmere Russland.

Legger man så til andre utviklingstrekk som aktualiseres gjennom Dagbladets pågående artikkelserie (om nye utfordringer for norsk utenrikspolitikk), er det ikke småting som ligger i fanget på Petersen og Bondevik: Norge marginaliseres ytterligere i et Europa hvor EUs tyngdepunkt skyves sør- og østover. NATO mister terreng overfor EU, reduseres til et av mange redskaper i USAs verktøykasse, og hangler seg så vidt gjennom engasjementer i Afghanistan og Irak. USA fortsetter å nedprioritere FN og andre multilaterale løsninger, og kan komme til å se på Norge som en mer og mer eksotisk plante; som blomstrer i enkelte (freds-)sammenhenger, men som ellers er irrelevant for amerikanske interesser.

Disse perspektivene påvirker trolig også Russlands løpende vurdering av egne interesser vis-a-vis Norge. Forholdet har vært bra og uten store konflikter siden murens fall, men uten den store entusiasmen fra russisk side. Spørsmålet er hva som skjer om objektive interessemotsetninger presser seg på, og tidligere vestlige allierte finner tonen med Russland på geopolitiske så vel som kommersielle arenaer.

HVORDAN MØTER

så Norge disse utfordringene? Politikerne erkjenner problemene og dilemmaene vi akkurat har skissert, og det er også positive tegn til handling. Disse er ikke minst knyttet til atomsikkerhetsarbeidet og Barents-samarbeidet, en prosess som har møtt mye uberettiget kritikk fra kilder som undervurderer hvor lang tid det i praksis tar å bygge bro over kulturelle og økonomiske skiller og skape nye relasjoner og grunnlag for vekst. På andre fronter har Norge tatt initiativet til en interessant dialog om nordområdene med Tyskland, og Petersen varsler tilsvarende overturer overfor Paris og London.

Dette er vel og bra, men vi sitter likevel igjen med en gnagende følelse av passivitet og manglende dynamikk i norske politikeres svar på de store utfordringene i Nord. Hvorfor domineres politikernes uttalelser av alle problemene som ressurssituasjonen i Nord skaper, fremfor offensiv fronting av de unike mulighetene? Hvor er responsen på norsk næringslivs entusiasme og markante utspill om tydeligere politikk og drahjelp fra myndighetene? Statsministeren prioriterer bistand, FN-reform, Midt-Østen og inter-religiøs dialog på sin reise til USA nå i november - bra det, men hvor er frontingen av norske interesser? Det bygger seg opp et akutt savn av tydelige formuleringer av norske interesser og strategier i Nord - og hvor bliver den lenge varslede stortingsmeldingen om nordområdene?

MILJØUTFORDRINGER

, delelinjeforhandlinger og ulike veivalg for norske oljeselskaper gjør utmeisling av en klar og tydelig, langsiktig interessepolitikk overfor Russland og nordområdene til en krevende oppgave. Men dagens geopolitiske situasjon gjør at vi ikke har noe valg. Utfordringene kan ikke utredes bort. Dagens koalisjonsregjering balanserer en imponerende mengde interne motsetninger, men faren øker for at sentrale norske interesser ofres på Semb-fredens alter. Det kreves politisk handling, og utvikling av en helhetlig, interessebasert plattform som er nødt til å utfordre etablerte konfliktmønstre i det innadvendte norske partipolitiske landskapet. Det vil smerte for konfliktsky norske politikere, men hva er det vi har politikere til?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media