TV-anmeldelse: «Friends: The Reunion»

Vennene som alltid er der

Det kjennes ufortjent at «Friends»-gjenforeningen faktisk får til det den prøver på.

TILBAKE: HBO Max har publisert de første bildene fra Friends The Reunion. Den har premiere 27. mai, men i Norge må HBO-brukere vente lengre med å få se. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Friends: The Reunion»

Mimrespesial

Tidspunkt: 27. mai
Beskrivelse: Sytten år etter siste episode gjenforenes Jennifer Aniston, David Scwhimmer, Matt LeBlanc, Lisa Kudrow, Matthew Perry og Courtney Cox i det gamle «Friends»-studioet.
Kanal: HBO

«Å anklage dette for å være selvhyllest er vel like mye vits som å kritisere et eple for å være rundt.»
Se alle anmeldelser

17 år etter at siste episode av en av historiens største TV-suksesser gikk på lufta – og etter like mange år med fanskarens abstinensrop om en fortsettelse, eller en ti år etter-episode, eller en spillefilm, eller en hvasomhelst – er «Friends: The Reunion» omsider her.

Det 104 minutter lange showet havner så desidert i sistnevnte kategori: Et erkeamerikansk pytt-i-panne-program som serverer det aller meste fansen har drømt om, bortsett fra nytt materiale fra selve handlingen. På mange måter litt som å fylle gresskarbøtta til nabobarna med rosiner på Halloween, og kalle det naturens eget godteri.

Men produsentene her hviler seg bekvemt på vissheten om at skillet mellom rollefigurer og skuespillere for lengst har blitt hvisket ut i vår felles bevissthet, som så ofte skjer når noe har et så varig kulturelt avtrykk som «Friends».

Å se David Schwimmer, Lisa Kudrow, Jennifer Aniston, Matt LeBlanc, Matthew Perry og Courteney Cox, noen kilo og ansiktsinjeksjoner eldre, møtes i den gjenoppbygde scenografien, presenteres ikke som noe annerledes enn om Ross, Phoebe, Rachel, Joey, Chandler og Monica skulle ta turen innom de gamle leilighetene som dannet ramme for så mange skjellsettende år av deres – og våre – liv. Det er praktisk talt umulig å mislykkes med et show som dette.

Som kanskje forklarer hvorfor ambisjonsnivået ikke synes å være særlig høyere enn å samle de gamle vennene for en nøye regissert, tidvis oppstyltet, og ganske usammenhengende og overflatisk mimrestund.

Rastløs

Programmet hopper rastløst mellom et gruppeintervju ledet av talkshow-vert James Corden, liveinnspilt foran publikum med fontenen fra åpningsscenen som kulisse, og den mer intime turen til det gamle TV-studioet, der de seks vennene i det minste får være i fred.

I tillegg bombarderes vi av forhåndsinnspilte snutter med kjente og ukjente fans, overraskelsesgjester, manusgjennomlesninger, moteshow, musikkinnslag, gjetteleker og naturligvis arkivbilder. Hver gang vi pirker borti noe som potensielt kan bore litt dypere, smetter programmet friksjonsfritt videre.

Svært lite får nok tid til å puste. Vi tar oss tid til nøyaktig ett spørsmål fra salen. De to setninger lange intervjuene med f.eks. mannen som spilte kaféinnehaveren Gunther, eller Ross og Monicas foreldre spilt av Christine Pickles og Hollywood-legende Elliot Gould, er på grensen til respektløse.

Snuttene der Kit «Jon Snow» Harrington, David Beckham og fredsprisvinner Malala Yousafzai forteller om sine favorittepisoder er mest av alt snåle.

Særstilling

Når det er sagt: Å anklage dette for å være selvhyllest er vel like mye vits som å kritisere et eple for å være rundt. Dessuten drister jeg meg til å hevde at noen selvhyllester er mer på sin plass enn andre. «Friends» er i en særstilling. Suksessen da den fortsatt ble sendt er én ting. Takket være repriser og strømming har den truffet en ny generasjon som knapt var født da.

Hvis man regner med alle tilgjengelige plattformer skal episodene være sett over absolutt hele verden, og mer enn 100 milliarder ganger totalt. Det er mye.

Den amerikanske studiositcom-en er lett å le av, men for mange enda enklere å avfeie med et hånlig fnys. Måten den byr seg fram med traust form, insisterende publikumslatter, banale, sentimentale historier og folkelig appell, gjør at man fort kan falle for fristelsen til å tro at bare fordi noe framstår enkelt, så er det enkelt å få til, og uten høyere verdi enn underholdning. Å bli det fenomenet «Friends» var og er, krever ikke bare bunnsolid humorhåndverk i alle ledd, men stor innsikt og empati.

Kreativ boble

Det sier sitt om seriens varige styrke, og plassen den har i manges liv, at denne gjenforeningen – på tross av teflontilnærmingen til materialet sitt – faktisk oppnår mye av det den prøver på. For vær ikke i tvil – fra den selvhøytidelige introen til den pianotrillende gjennomgangsmusikken og symfoniorkesterversjonen av temalåta mot slutten: Dette programmet vil ha deg til å grine.

Likevel er det de elementene som framstår mer utilsiktet som treffer hardest:

De middelaldrende, litt tunge fjesene til skuespillerne klippet opp mot de skremmende barnlige ansiktene de en gang var.

Lisa Kudrow som plutselig bryter ut i den samme latteren hun hadde for 25 år siden.

En tydelig ubekvem Matthew Perry – den av skuespillerne som nok har hatt det tøffest siden innspillingen sluttet – som bare nikker og smiler, og knapt åpner munnen gjennom hele programmet. Når har først gjør det sliter han åpenbart med både å finne ord og å si dem.

Og ikke minst gamle bakomklippene som viser hvor mye komisk talent som en gang var samlet i dette studioet, og kjærligheten de hadde og fortsatt har for hverandre.

Programmet har ikke vett nok til å pløye dypere i dette, men det er vel ikke urimelig å anta at grunnen til at de knapt har vært samlet i åra siden, er at ingenting her ute vil kunne være som inni den intense, kreative bobla som omga dem i ti år, for så lang og så kort tid siden.

«Friends: The Reunion» prøver heller å pimpe opp disse ekte følelsene med for eksempel liksom-pikante, hemmelighetsstemplede avsløringer om hva som egentlig foregikk bak kulissene mellom Aniston og Schwimmer.

Men det røsker langt mer i hjerterota å høre dem lese gjennom scenen der Rachel og Ross kysser for første gang, eller å se hva som skjedde etter innspillingen av deres aller siste scene sammen.

Det kjennes på sett og vis ufortjent at dette programmet får stå på sine egne, massive skuldrer og manipulere oss så enkelt, men her er vi likevel, plutselig blanke i øynene.

Kanskje jeg bare var frynsete i gjerningsøyeblikket, men dette var scener som betydde noe da og betyr noe nå, et kvart århundre seinere.

Det er scener som minner oss på at på sitt beste, kan denne utskjelte sjangeren være populærkulturell, folkelig kunst. Den kan gjøre rollefigurer levende langt utover bilderuten og gi mening, trøst, selskap og håp til stadig nye millioner over hele verden, på nytt og på nytt – venner for livet som alltid vil være der.

Man kan få lyst til å applaudere rytmisk fire ganger av mindre. Men mest av alt får jeg lyst til å se på «Friends».

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer