Vennenes samfunn

Helge Svare har skrevet boka som formulerer vennskapets renessanse.

BOK: Hvorfor skal man lese denne boka for å finne ut hvordan man skal vinne venner? Hvorfor ikke studere metodene til de største vennevinnerne verden har kjent? Det er Dale Carnegie, forfatteren av den internasjonale bestselgeren «Hvordan vinne venner og få innflytelse på folk», som spør. Og han tenker selvsagt på menneskets logrende venn.

Et hundeliv

Når Helge Svare følger opp med «Vennskap», er det som en markant større tenker enn Carnegie. I tillegg er han mindre nytteorientert. Og boka bæres av formidlingsglød og vennligsinnede intensjoner. Ønsker man innsikt i vennskapets historie, vesen, og kanskje særlig filosofi, vil jeg uten å nøle anbefale «Vennskap» framfor studier i hundens psykologi.

Til hundens fordel må det likevel sies at den avstår fra Svares bevisførsel for vennskapets fortreffelighet: «Nyere forskning bekrefter - at det er en sammenheng mellom vennskap og et godt liv. Undersøkelser har vist at barn med mange venner har bedre selvtillit enn andre.» Til dette kan man legge til at både ny og gammel forskning viser at er man rik, har man gjerne mer penger enn om man er fattig.

David og Jonathan, Akilles og Patrokles, Michel de Montaigne og Etienne de La Boétie - der er noen av historiens mest berømte vennskap. Det er et maskulint selskap, men siden en gang på 1800-tallet synes kvinnene å ha tatt over, til tross for at Montaigne mente å ha filosofisk belegg for at kvinner ikke var utrustet til slikt elevert fellesskap.

Muligens i takt med at det i større grad ble en kvinnegeskjeft, har vennskapet gjennomgått en kulturell nedgradering siden 1800-tallet. Premisset for Svares bok er at vennskapet igjen har blitt noe begge kjønn prioriterer. Samtidig som familierelasjoner er mer ustadige enn før, styrkes vennskapets betydning. Partnere går, venner består. Dermed skapes vennskapsfamilien, à la «Venner for livet».

Romantiske vennskap

Kanskje har den viktigste impulsen til en akademisk oppgradering av vennskapet kommet fra homoforskningen. Der har man interessert seg for tidligere tiders oppfatninger av forholdet mellom venner av samme kjønn, som i det «romantiske vennskap» mellom menn på 1800-tallet. Svare trekker på noe av dette, men hans beste venner i filosofiens verden er Aristoteles, Francesco Alberoni og Harald Lemke.

Men «Vennskap» er ikke helt uten indre stridigheter. Aristoteles beskriver tre former: nyttevennskapet, lystvennskapet og det gode vennskap. Egentlig, kunne man si, er det den siste kategorien boka handler om. Det er denne som har potensial til å gjøre oss til bedre mennesker. Men samtidig er Svare både for høflig og pragmatisk til at han vil rakke ned på vennskapsstrateger og nettverksbyggere. Kanskje hadde boka stått seg på at han var hakket dristigere.

Svare legger stor vekt på vennskapets fortrinn som relasjon, nemlig at det er basert på valg og frivillighet. Slik appellerer det også til vår tids behov for frihet og selvrealisering. På tross av innsikten som ligger i at vennskapet, i motsetning til slekts- og familieforhold, i større grad har valgets karakter, nøler jeg.

Lar Svares rasjonelle forestillinger om frihet og opplysning seg overføre til virkeligheten? Står vennskapets lykke, sympati og gjensidighet så klart mot andre relasjoners maktmisbruk, manipulasjon og utnytting? Er vennskapet en sfære hvor makten ikke opererer?

Men vennskap er ikke knyttet til status, hevder Svare: «Det er knyttet til vennen selv og det at hun kommer deg i møte.» Man kan bli venneløs av å hevde annet. Men samtidig peker sosiologien på at flere faktorer enn individets frie valg spiller inn. Aristoteles' slave hadde små sjanser til å bli sin herres bestevenn.

Vennskapeliggjøring

Når Svare stiller seg positiv til vennskapeliggjøringen av det offentlige rom, utsetter han forresten sin egen rasjonelle diskusjon for et bakholdsangrep. Når personlighet og relasjoner går foran argumenter, blir det ikke akkurat vanskeligere å kamuflere makt. Og Svares etiske modell av vennskap som tilnærming til alt mellommenneskelig står også i fare for overdreven harmonisering.

Kanskje savner jeg også mer om vennskap som risikosport. Som noe som kan skape smerte og fravær. For den franske filosofen Jacques Derrida tilhører de klassiske meditasjonene over vennskapet en elegisk sjanger - de handler om sorg og tap. Svare kunne kostet på seg et tilsvar til denne mest pessimistiske vennskapsfilosofien, hvor vennskapets symmetri synes uoppnåelig.

Montaignes gode nyhet i sitt essay om vennskap var at det gode vennskapet kanskje var det vakreste som kunne skje et menneske. Den dårlige nyheten, som færre synes å ha lagt merke til, var at det gjerne gikk tre hundre år mellom hver gang skjebnen sørget for slikt. Mens man får ventetida til å gå, kan man gjøre atskillig verre ting enn å lese Helge Svares hyllest til vennskapet.