KONTRASTER: I den rene, enkle «Safe as Houses», som innleder «Mesteraften - Lightfoot og León», skapes et bilde av en skjør verden. Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett.
KONTRASTER: I den rene, enkle «Safe as Houses», som innleder «Mesteraften - Lightfoot og León», skapes et bilde av en skjør verden. Foto: Erik Berg/Den Norske Opera og Ballett.Vis mer

Venner for livet

«Mesteraften - Lightfoot og León» er et spennende kapittel i det fruktbare vennskapet mellom to koreografer og et kompani.

BALLETT: Mye er skrevet om hvor hendig det er å ha venner på høye steder. Nasjonalballetten har opptil flere. Kompaniet kan være stolte av å ha vevd sterke bånd til noen av verdens fremste koreografer, blant dem Lightfoot & León, ekteparet og koreografduoen fra Nederlands Dans Theater som har gjestet Oslo regelmessig i ti år.

«Mesteraften - Lightfoot og León» er nok et vitnesbyrd om deres fascinerende særegenheter og styrke som koreografer, deres presise og nesten mimeaktige språk, skjønt den kanskje ikke er fullt så magisk som den uforglemmelige «4 x Lightfoot & Léon» i 2005.

Norskinspirert
Det åpner flott, med «Safe as Houses», en ballett inspirert av det norske vinterlandskapet og av følelsen av utrygghet etter 11. september. Og det er virkelig en følelse av skjørhet i det rene, abstrakte dansestykket: En stor, hvit vegg snurrer rundt på scenen som en morderisk svingdør eller eltemaskin, åpenbarer og skjuler danserne, og truer med å knuse dem.

Tre dansere i strengt sort settes opp mot åtte i hvitt, sistenevnte med mer tempo og uro i trinnene sine, i en fengslende dynamikk. Særlig er det imponerende hvordan førstnevnte, Maiko Nishino, Philip Currell og Ole-Willy Falkhagen klarer å koordinere kroppsspråket sitt og finne samme uttrykk, som er både slangeaktig og stakkato.

Så er det en periode midtveis der følelsen av gymnastikk og dataspill blir for sterk, og følsomheten forsvinner. Men så strekker danserne seg ut i vakre, langsomme løft og formasjoner mot en nydelig landing. Og da er alt godt igjen.

Vold og troløshet
Kveldens andre ballett er den råsterke «Shoot the Moon», den eneste av de tre som har hatt norsk premiere før, og den mest direkte. Det handler om mørke forhold mellom menn og kvinner, der vold og troløshet inngår, men lengselen ligger alltid i bunn. Også «Shoot the Moon» danses i en virvlende kulisse, som åpenbarer tre leiligheter der tre huslige dramaer spiller seg ut.

Philip Glass' følelsesladede fiolinbølger og dansernes stirrende stumfilmansikter, som også vises i videoprojeksjoner på veggen, bidrar til et kraftfullt uttrykk. «Shoot the Moon» er et av disse verkene som fester seg både i hodet og mellomgulvet. Mørket river oss med.

Anmassende
Dessverre oppleves ikke «Same Difference» som en verdig avslutning. Her gir koreografparet fullstendig etter for sin forkjærlighet for det absurde, som er til stede i så mange av ballettene deres, og resultatet er anmassende. Vi tas til en slags opprevet krigssetting, kanskje på førtitallet, der åtte sterke og uavhengige karakterer går rundt og roper rasende på ulike språk.

Philip Glass-strykerne, som var så velvagte i forrige stykke, bidrar her til et kakofonisk helhetsinntrykk. Det føles som en lettelse i partiene der de sterke, mannlige danserne faller inn i synkrone mønstre. Det burde vært flere slike, for å holde surrealismen i sjakk.

Men et trekk ved gode, langvarige vennskap er jo at de ikke er perfekte, alltid. Og Lightfoot og León forblir et vennskap vel verd å dyrke.