Venner og fiender

Perfekte lydforhold, en sommersol som bestilt og et band som gjør det de kan best, skapte fest i Bergen i går.

||| KONSERT: BERGEN (Dagbladet): Det er noen tusen kilometer fra California og USAs vestkyst til Koengen i Bergen. Likevel, det var stort sett bare den salte Stillehavsbrisen som manglet da Eagles spente på seg gitarene i går. Gjengen som en gang så bastant uttalte at helvete måtte fryse over før de gjenforente seg, møtte alt annet enn minusgrader på den gigantiske utendørsarenaen. Den varme kveldssola dannet en perfekt ramme for myke timer i selskap med folkrockens fremste ambassadører.

Eagles siste plate «Long Road Out of Eden» ble aldri en favoritt blant kritikerne, men like fullt en gigantsuksess blant platekjøperne. Og selv om den har sine pregløse minutter, har ikke publikum noe problem med å svelge unna tre nye låter før bandet spretter konfektesken. «How Long» er passe temposterk og gjør seg godt som feståpner, før skumringen får sin første ballade, «I Don?t Want to Hear Anymore» som tonefølge. De fløyelsmyke koringene marinerer en lydhør menighet og Glen Frey kan konstatere at det blir en makelig dag på jobb.

Når de innledende rundene er unnagjort, inntar en trompetist podiet og sender sødmefylte toner utover festningsmurene, før det ikoniske bildet av Hotel California fyller den ovale sceneskjermen. Det spruter ikke akkurat av trommespillet til Don Henley lenger, men det er likevel noe autoritært og insisterende over ham der han skuler utover publikum bak mørke solbriller. De klassiske soloduellene avleveres med nitid presisjon og Joe Walsh får vist at det fremdeles bor mye magi i fingrene hans.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om det tidvis har gått hett for seg i kulissene og repertoaret ser ut som det er satt sammen av advokatene til Walsh, Henley og Frey, her er både soloinnslagene og øvrige nummer broderlig fordelt til siste slutt, minner det meste om fred og fordagelighet blant gjengen så lenge de har instrumentene foran seg.

Eagles har en katalog
som ligger perfekt i krysningen mellom country, rock og pop og er således en ufeilbarlig brubygger mellom generasjoner i kraft av sin tidløshet og det at den mer eller mindre er klinisk fri for radikale eller ekskluderende elementer.  Konserten er pent balansert mellom de klassiske balladene som «Take it To the Limit», «Witchy Woman», solomateriale som Henley-favoritten «Boys of Summer» og nyere høydepunkter, deriblant tittelkuttet fra sisteskiva. De mest rocka innslagene i form av «Walk Away» og «Life in the Fast Lane» kommer klokelig på løpende bånd i konsertens finaleheat.

Tre timer
er gjerne lenge, men Eagles er aldri påtrengende insisterende, her handler det mest om å lene seg tilbake og finne roen. Bandet er ikke av det mest visuelle slaget, men den fantastiske lysriggen og de lekre bildene som fyller storskjermene, sørget for at det estetiske også ble vel ivaretatt. «Take it Easy» og «Desperado» rundet forskriftsmessig av, og da var skapet plassert der det skulle stå og publikum mett på både inntrykk, musikk og ølet som sildret som bekker fra tappekranene.