Venninnekamp

Gripende om ei jente som har problemer med å finne fram til godheten i seg selv.

BOK: Hovedpersonen i Hilde Hagerups «Løvetannsang» er tøffe Gerd Anette Larsen, jenta som ingen liker, som har en litt sur tone og som verken er spesielt pen, flink eller hyggelig.

Savnet av far ligger under Gerds forhold til omgivelsene, som en sår stemning. Far druknet på sjøen, mens storesøsteren Siv kom levende fra uværet. Siv er vakker og flink, hjelper mamma, og synger hele tida, klarer ikke å stoppe. Hun har sunget siden ulykken. Det har gått noen år, mor har slitt seg videre alene med de to døtrene. Gerd er blitt ungdom og blir involvert i en nådeløs dragkamp om venninneforhold. Innflytteren Maia, veloppdragen og rik, utfordrer Gerds dominans over Kaisa. Attpåtil har Maia en bror som får et forhold til storesøster Siv.

Hilde Hagerup får fram hvordan venninneforhold overskygger alt annet i denne sårbare alderen. Det er ikke grenser for hvor utspekulert trioen er mot hverandre.

Og hun har et skarpt blikk for hverdagsdetaljene som røper oss for hverandre. En av tingene som gjør inntrykk er Gerds opplevelse av økonomisk klasseforskjell. Hagerup skriver usentimentalt og dveler ikke ved enkeltheter, de er bare der: mors sprukne hjelpepleierhender, de stive, utvaskede håndklærne på badestranda, gjesten som sprenger kvoten av fiskeboller til middag, redningsvestene av den utdaterte typen.

Med sin roman nummer tre markerer brageprisnominerte Hilde Hagerup seg som en myndig forfatter med en varm stemme. Hun skriver følsomt, uten å bedrive føleri. Flyten i fortellingen er god og personene tydelige. I siste del av boka klarer hun ikke helt å trekke alle trådene sammen, ikke alle virker like nødvendige. Og det tittelgivende motivet, Løvetannsangen, oppleves som en idé litt på siden. Men Gerds historie overskygger disse svakhetene.