«Fortsatt skudd. Vi løper rundt. Alt uklart.» Det ville vært den siste meldingen jeg fikk fra samboeren min. Han var på AUFs sommerleir for å holde innledning. Minutter etter at meldingen var sendt dukket Anders Behring Breivik opp der han og noen andre gjemte seg ved vannkanten. Hvis terroristen bare hadde vendt seg og våpenet sitt en litt annen vei, hadde jeg nå sittet høygravid og planlagt begravelse.

I stedet har jeg akkurat vært inne og sjekket at han sover. Lagt meg stille bak ham og hørt på pusten hans. Iblant er den ujevn av mareritt, men: Han puster. For hundrevis av andre pårørende er det ikke sånn, deres elskede puster ikke mer, og hver gang jeg tenker på dem, på hvordan de har det nå, krasjer nervesystemet mitt. Jeg mister følelsen i fingertuppene, i tunga, det lekker fra demningen bak øynene.

I uka som har gått har jeg vært inn og ut av en sløret tåke. Sakte, men sikkert klarner ting og jeg prøver å få grep om hva det er som har skjedd. Hva er det viktigste, hva er fundamentalt annerledes etter terroren? På en måte virker svaret innlysende. Det helt nye, for Norge og for verden, er at vi har sett en helt ny skapning i aksjon — kontrajihad-terroristen. I tiden som kommer må denne skapningen analyseres fra alle vinkler. En helt sentral oppgave blir å dissekere tankegodset hans, identifisere hvor det kom fra og hvem som deler det. Mange har allerede kastet seg over den jobben.