Vennskapets lenker

«Lord Nevermore» er en storslått roman, som i sitt historiske og innholdsmessige spenn blir en episk skildring om vennskap og kjærlighet.

Historien om de to polske vennene Stanislaw og Bronislaw begynner med deres reise til Australia like før utbruddet av første verdenskrig, og slutter noen få år inn i annen verdenskrig. Kunstneren Stas henger seg på Bron, som skal til Oceania for å drive antropologiske studier. De diskuterer kunst og vitenskap, filosofi og metafysikk, kvinner og kjærlighet.

Romanen er Agneta Pleijels femte roman på norsk, og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for 2001.

Sinne og stolthet

Maleren Francis Bacon sa en gang at «Vennskap er et sted hvor man sliter hverandre i filler». Deres vennskap er robust, men over en tåpelig krangel skilles de to vennene i Australia, for aldri mer å treffes. Sinne og stolthet driver dem fra hverandre.

På hver sin kant og på hver sin måte forfølger de sine prosjekter.

Gjennomgående i romanen er de mange diskusjonene om kunsten, om vitenskapen og forståelsen, men filosofien er knyttet til personene og blir aldri tungrodd lesning. Stas går til kunsten og metafysikken, han funderer sitt livssyn på menneskets dobbelthet, på individets mangfoldige vesen. Han søker den rene form, et estetisk ideal uberoende av alt annet. Bron er vitenskapsmann, han søker menneskets essens hos de primitive stammesamfunnene, men finner i møtet med dem en kompleksitet som gjør Vesten primitiv i sin ensporethet, med sin skam og sitt hykleri.

Kvinnesakskvinne

Men vennskap er også et sted hvor man utfyller hverandre. De forholder seg til den andre gjennom hele mellomkrigstida, og slik holder de seg levende for hverandre.

Romanen handler likevel ikke bare om vennskap, men like meget om kjærlighet, og kvinnene spiller en vesentlig rolle i deres liv. Stas kommer aldri over Krystyna, som skjøt seg da de var ganske unge. Bron gifter seg med Ellie, romanens tredje hovedperson, som under første verdenskrig blir sykepleier fordi hun ikke kan bli soldat. Hun er kvinnesakskvinnen som vil bli advokat eller journalist, men som ser sine drømmer bli støv først som mor til Brons barn, deretter på grunn av uhelbredelig sykdom.

Savn og sorg

Det er en stor roman, så vel i sideantall som i sitt omfattende materiale. Den oppleves tidvis som ufokusert, her er en del rene digresjoner. Men den er medrivende, besnærende i alle tankene som kastes ut, og aldri langdryg.

Den har en innforlivelse i sine skikkelser og deres utvikling som griper. Det er en vakker roman, som med en nesten romantisk patos - i ordets egentlige betydning - skildrer hovedpersonene og deres idealisme, satt opp mot de historiske begivenhetene som er med på å bestemme deres liv.

Gjennom mellomkrigstida og fram mot annen verdenskrig blir savnet av den andre som de tidligere vennene føler, til sorg, og til refleksjoner over hva som er og hva som kunne blitt. Med sine idealistiske holdninger speiler de tre hovedpersonene hverandre, som deler av et splittet menneske. Og det er kanskje en tanke som ligger til grunn for Pleijels roman, at vi er den vi er - og ikke er - like meget gjennom de(n) andre som gjennom oss selv.