Venstre

Venstre bekrefter sitt rykte som vingleparti

Den som skal ri to hester samtidig må ha sterk kondisjon og total konsentrasjon. Venstre har vist at partiet mangler begge deler.

Kommentar

Venstre er et parti som jager sin egen skygge. Gammel storhet og gamle drømmer gjemmer seg i krokene. Det er over hundre år siden Venstre var et større parti enn Høyre (stortingsvalget i 1915). Venstre er et parti som har gått gjennom en lang politisk årelating: Først ble Arbeiderpartiet en utfordring, deretter utbryterne Bondepartiet (dagens Sp) og KrF, og til slutt gikk det i strupen på seg selv etter EU-kampen i 1972. Likevel – eller kanskje på grunn av denne historien – prøver Venstre ustoppelig å slåss over sin egen vektklasse i politikken. Problemet er at manesjen krymper. Handlingsrommet for tvetydig politikk blir stadig mindre. Mus som brøler blir ikke tatt alvorlig.

Derfor er Venstre i krise. Og ikke i hvilken som helst krise. Kommer partiet under sperregrensen ved høstens valg, kan hele det borgerlige prosjektet ryke. For etter at Trine Skei Grande har foretatt enda en politisk vending, er visst prosjektet oppe og går igjen. Venstre-lederen oppførte seg lenge som storfe i en porselensbutikk, men nå sitter hun fredelig under en korkeik og prøver å lime potteskårene sammen igjen. Hamskiftets årsak kan leses rett ut av meningsmålingene.

Foran partiets siste landsmøte varslet Skei Grande at hun var villig til å felle regjeringen for å få ut Frp og danne en blågrønn regjering med Venstre i posisjon. Det ble ikke godt mottatt noe sted, og partilederen måtte slå en rask retrett. Nå er Venstre blitt Høyres beste venn, et forhold som ble symbolsk bekreftet da Erna Solberg stilte til koseintervju på Trines kjøkken med Venstre-kattene som smygende vitner. Krise-Trine – som VG kaller henne – er blitt snill, eller later som om hun er ny. Ellers er det ingen hemmelighet at hun i regjeringen er blitt opplevd som vanskelig, uforutsigbar, kranglevoren og selvopptatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det konkrete omslaget kom med jordbruksforhandlingene der Venstre snudde ryggen til Ap, Sp og SV og kom regjeringen i møte. Tidligere har partiet lagt ut en lang rekke snubletråder for regjeringen, bl.a. i budsjettoppgjørene og forhandlingene om forsvarets langtidsplan. Forholdet til Frp har vært særlig ampert, og det er ikke merkelig. Venstres støtte til Frp er partiets ømmeste liktå, og den direkte årsaken til Skei Grandes forsøk på å skape et blågrønt regjeringsalternativ.

Venstre har i fire måneder ligget under sperregrensen på meningsmålingene, ifølge tabellen til Poll of polls. Fra den posisjonen er det liten kraft i kravet om en annen borgerlig regjeringskonstellasjon. Det framstår som prosjektmakeri, som løse planer for et altfor stort mål. I et slikt perspektiv er partiets kuvending forståelig. Venstre har mer å hente hos Erna enn i kulissenes kulde. Fullt så smart er kanskje ikke de politiske prioriteringene Venstre nå gjør, bl.a. etter råd fra Høyres spesialister på den politiske opinionen. Venstre skal dempe miljøprofilen og legge mer vekt på skolen og småbedrifter. Som politisk base framstår det som både pjuskete og konkurranseutsatt. Alle vil være skolepartier, og det er heller ikke noe underskudd på næringspolitikk. Små partier som driver nisjepolitikk har en tendens til å bli enda mindre fordi den politiske relevansen svekkes.

Det siste linjeskiftet bekrefter Venstres rykte som et vingleparti. Partiet har et standpunkt til det tar et nytt. En slik pragmatisme må små partier ha når det jager politiske resultater. Er du i vippeposisjon må du vippe. Venstres problem er at en politisk nevrose hindrer det fra å vippe i et større rom. I motsetning til de politiske slektningene i Senterpartiet har Venstre aldri klart å samarbeide til venstre for seg selv. Trine Skei Grande og det meste av Venstre har et forhold til Arbeiderpartiet som nærmest kan karakteriseres som hatefullt. I hvert fall dypt mistenksomt. Så var heller ikke den tidligere partilederen Lars Sponheims forsøk på å snu dette særlig vellykket. Det økte avgrunnen mellom de to partiene.

Venstre har låst seg inne og kastet nøkkelen, dvs. svekket sine politiske valgmulighetene. Noe sentrumsalternativ finnes ikke, og Venstre må velge mellom pest og kolera, mellom Fremskrittspartiet og Ap. Nå har Venstre valgt pesten, dvs. Siv Jensen og hennes flokk. Samarbeid med sosialdemokratiet har ikke engang vært på dagsorden, slik det gjerne er i andre europeiske land. Denne politiske tvangstrøya kan bli tung å bære.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook