LYSERE TIDER: Det er ikke Abid Rajas, men Trine Skei Grandes egen autoritet som blir skadelidende av hennes oppførsel. Her fra da humøret var bedre, en pressekonferanse i forbindelse med Venstres landsmøte for to år siden. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
LYSERE TIDER: Det er ikke Abid Rajas, men Trine Skei Grandes egen autoritet som blir skadelidende av hennes oppførsel. Her fra da humøret var bedre, en pressekonferanse i forbindelse med Venstres landsmøte for to år siden. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Venstre-lederen har holdt sin egen stortingsgruppe for narr

Trines to ansikter.

Kommentar

Det er ikke bare Abid Raja som har grunn til å tvile på Trine Skei Grande.

Å sitte i flere minutter og høre din egen partileder baksnakke deg for åpen mikrofon til motparten fra et annet parti, samtidig som du representerer partiet i krevende budsjettforhandlinger, kan gå rett inn i ordbøkene som definisjon på uttrykket «dolket i ryggen». Det er illojalt.

At dette skjedde fordi Raja som finanspolitisk talsperson gjorde nøyaktig det han var uttrykkelig bedt av partiet å gjøre, må føles surrealistisk. Og bekymrer flere Venstre-folk enn Abid Raja.

Konflikten mellom Abid Raja og Trine Skei Grande er reell, men oppblåst. De har hatt flere offentlige uenigheter, Raja har vært åpen om sine mulige lederambisjoner og fordi han er en av partiets mest profilerte politikere får hans uttalelser oppmerksomhet – også når de er lite gjennomtenkte. Alt dette er sikkert frustrerende for partilederen.

Men de to er ganske enige politisk, begge er viktige for Venstre og begge har jobbet både hardt og lojalt for partiets deltakelse i regjering. Ingen andre enn Grande selv mener hun har hatt noen grunn til å frykte å bli utfordret som leder nå.

Rajas sykmelding og partilederens manglende evne til å ordne opp mellom de to er alvorlig. Mer alvorlig er imidlertid bakteppet for konflikten. Den gir flere Venstre-folk grunn til å tvile på om partilederens ord er til å stole på. Grande har nemlig sagt en ting til stortingsgruppa og en annen til de andre partilederne i regjering – samtidig.

Da Jan Tore Sanner foreslo å kutte en halv million i støtte til Human Rights Service (HRS), gikk det under radaren før det ble del av regjeringens budsjettforslag og satte Fremskrittspartiet i en vanskelig posisjon. Det er opplagt at det måtte skape bråk.

Venstre har derimot lenge hatt lite til overs for HRS, og en enstemmig stortingsgruppe bestemte 24. oktober at de ville stå fast på kuttforslaget. Etter møtet bekreftet både Abid Raja, Guri Melby og Grunde Almeland dette i VG. Ingen tok til orde for det motsatte på gruppemøtet, heller ikke Trine Skei Grande.

Derfor vakte det oppsikt internt i Venstre da Frp-leder og finansminister Siv Jensen påfølgende tirsdag «offentliggjorde at regjeringspartiene var «blitt enige» om å «finne en løsning» for at HRS skulle få beholde hele statsstøtten.

Grande fortalte verken eksternt eller internt at hun hadde gått med på noe slikt. Det fortalte imidlertid Siv Jensen til Abid Raja, som konfronterte partilederen med påstanden på neste gruppemøte i Venstre, 7. november. Trine Skei Grande kunne fortalt gruppa at hun mente innrømmelsen var nødvendig for å bli enige om budsjettet. Det gjorde hun ikke.

Derimot skal Grande ha sagt til stortingsgruppa at hun ikke hadde akseptert noen slik enighet. Hun ble så med på det nye enstemmige vedtaket om at Abid Raja skulle gå i budsjettforhandlinger med mandat om å opprettholde kuttet. I dag er det vanskelig å se noen annen forklaring på dette enn at Grande holdt sin egen partigruppe for narr, når hun lot dem tro at en reversering kunne stoppes.

Tre dager seinere begynte forhandlingene. Raja kom til forhandlingsbordet med mandat om at Venstres utgangspunkt var å fastholde kuttet, til tross for at Siv Jensen hadde uttalt at saken var løst. Han hadde stortingsgruppa i ryggen, med to enstemmige vedtak fra møter der partilederen var tilstede. Det er ikke rart at Asheim ville ringe Grande for å avklare Venstres standpunkt.

Hennes spektakulære svar var altså at Venstres forhandlingsleder ikke var til å stole på, ville undergrave både budsjettprosessen og partiet, og at han dessuten drev en kampanje rettet mot henne personlig. Hun snakket til Høyres Henrik Asheim, og skjønte ikke at hun også snakket til Frp´s Helge André Njåstad, Abid Raja og flere rådgivere. Seansen ble selvsagt en umiddelbar snakkis i samtlige partier.

Fire dager seinere, 14. november, hadde Grande ennå ikke beklaget overfor Raja. De møttes sammen med parlamentarisk leder Terje Breivik og statssekretær Audun Rødningsby fra Statsministerens kontor. Da ville Grande verken vedkjenne seg hva hun hadde sagt eller si unnskyld. Først etter å ha blitt konfrontert med egne uttalelser flere ganger og grått like mange, sa hun seg villig til å beklage. Med forbehold.

Det er stygt av Trine Skei Grande å baksnakke partikolleger, det er uærlig å lure stortingsgruppa og det er flaut at hun ikke tør stå for det hun gjør. Konsekvensen er at det ikke er Abid Rajas, men Trine Skei Grandes egen autoritet som blir revet ned.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.