VELGERNE SVIKTER: Venstre har sviktende oppslutning på meningsmålingene. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
VELGERNE SVIKTER: Venstre har sviktende oppslutning på meningsmålingene. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Krise for Trine Skei Grande

Venstre spiller seg selv ut over sidelinja i norsk politikk - igjen

De var først og størst, siden har det vært en kamp for å overleve. Nå styrer Venstre nok en gang mot stupet.

Kommentar

Problemene tårner seg opp for Venstre. Og da er det vel akkurat slik det har pleid å være de siste tiåra for det stakkars partiet som var landets første, og en gang det største. Som kjempet for unionsoppløsning og allmenn stemmerett, som var den fremste forkjemper for den moderne, liberale staten og starten på velferdsstaten. Som med tida har vunnet sine saker, men manglet nye til å bygge begeistring og lojalitet rundt.

For et parti som helt siden partisplittelsen i EF-saken i 1972 har kjempet for å komme over sperregrensen, er de siste målingene likevel alarmerende dårlige: Først Dagbladets sjokkmåling på 2,2 prosent rett etter at regjeringsplattformen var klar, så:
2,7 prosent
2,5 prosent
3,9 prosent
2,6 prosent

Venstres problemer er mange og sammensatte, men de har to store hovedutfordringer - og svikter på begge. Ett av dem ble enda tydeligere i dag da det kom fram at partileder Trine Skei Grande har et gryende distriktsopprør mot seg i eget parti. Det skal vi komme tilbake til.

Partiet Venstres store utfordring er at de mangler en sosial identitet. Deres oppslutning og politikk er først og fremst knyttet til saker, ikke til spesifikke interessegrupper. Dette i motsetning til for eksempel Senterpartiet, som har en klar forankring i jordbruket. Historieprofessor Einar Lie har sammenliknet de to, og sagt at Venstre er et parti som bare har overbygning, og ingen basis. Senterpartiet har ingen overbygning, bare basis.

Venstre er helt avhengige av sakene sine. Og som ethvert lite parti trenger de en stor hjertesak hvor de for velgerne framstår best. De siste åra har klima og miljøsaken vært deres desidert viktigste og mest profilerte politikkområde.

Men som del av en flertallskoalisjon, sammen med Frp og Høyre - og uten særlig drahjelp fra KrF - har de måttet svelge kompromisser. Deres litt fargeløse statsråd på området, klima- og miljøminister Ola Elvestuen, har fått oppgaven med å fronte dem. Venstre er i posisjon, de får gjennomslag og gjør en borgerlig regjering grønnere. Prisen for popen er at de filer ned miljøprofilen, og dermed taper saken de trenger for å mobilisere.

Uten enkeltsaker, har Venstre for tida ett bein til å stå på: distrikts-Venstre. Og nå begynner også den foten å murre. For noen uker siden kom det fram i VG at Trine Skei Grande internt skal ha kalt den populære Venstre-ordføreren Alfred Bjørlo i Eid kommune «psykopaten». En svært uheldig lekkasje, og mer skadelig enn den enkeltsaken skulle tilsi. For i distriktspolitikken har Venstre et problem. Partiet har tradisjonelt stått sterkt i enkelte distrikter, særlig på Vestlandet. Når sentrum/periferi, kampen mellom distriktene og byene, igjen har blitt et helt sentralt politisk spørsmål, har Venstre lite å svare med. Det er to grunner til det: Sterke krefter i partiet har de siste åra forsøkt å rendyrke Venstre mer som et klassisk, liberalt parti av europeisk merke. Det har ikke lykkes. Stortingsgruppa deres nå bærer mer preg av distrikts-Venstre enn det liberale, urbane Venstre. Samtidig er Venstre i en borgerlig regjering knyttet til en politikk som oppfattes som sentraliserende, og hvor Venstre kanskje ikke har vært så opptatt av å balansere dette inntrykket. Venstre har hatt lite å svare med, bortsett fra utflytting av statlige arbeidsplasser til distriktene.

Jeg tror ikke Venstre-velgere ser drømmende bort mot Senterpartiet. Forsvaret blir likevel for tynt når Senterpartiet dag ut og dag inn hamrer på regjeringen. Distrikts-Venstre har lite politikk å selge sine velgere. Det er symptomatisk at partikontoret i dag svarer med at de har satt ned et distriktspolitisk utvalg - de ser trusselen, og tar den på alvor.

Hvordan dette på kort sikt skal lande for landets eldste parti, er ikke godt å se. Forsøket på å reindyrke seg som klassisk, liberalt parti har ikke ført fram. Her må det trolig en ny leder til for å gjennomføre en slik prosess. Distriktskampen skal bli tøff å vinne uten nye, substansielle saker. Og regjeringssamarbeidet vil fortsette å tære på klimaprofilen.

Trine Skei Grande kom inn som partileder og klarte å løfte Venstre til 6,3 prosent ved kommunevalget i 2011 - det beste resultatet på nesten 40 år. Ved stortingsvalget i 2013 var det krøpet ned til 5,2, og i 2017 karret de seg så vidt over sperregrensa med 4,4 prosent. Det har ikke hjulpet å gå i regjering.

Det kan for virke som Venstre holder på å spille seg selv ut over sidelinja i norsk politikk. Igjen. Det vil i så fall ikke være så overraskende. Det er hardt arbeid å være relevant i rikspolitikken når du mangler store saker, og en tydelig identitet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.