Venstres landsmøte

Venstre trenger en fjord å dumpe interne stridigheter i

Trine Skei Grande ligger begravd under et tonn med søppelmålinger og interne kriser. Nå risikerer hun å knuses av presset.

I knipe: Venstres pressekonferanse før landsmøte med leder Trine Skei Grande og Terje Breivik (t.v)
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
I knipe: Venstres pressekonferanse før landsmøte med leder Trine Skei Grande og Terje Breivik (t.v) Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Venstre sliter, og takler det dårlig. Med oppslutning på 1-tallet og en historisk svak partiledermåling må Trine Skei Grande reise kjerringa når hun i morgen, 8. mars, entrer talerstolen under partiets landsmøte på Hell.

For øyeblikket virker hun ikke klar for oppgaven. Der vi i fjor ble vitne til en partileder med kampvilje, framstår hele partiledelsen i år passive, flate og uinspirerte. For åpen scene siger lufta ut av ballongen. Den eneste som framstår motivert er Abid Raja, men da først og fremst for å stikke flere hull i den hvis anledningen byr seg.

Pressekonferansen partiledelsen holdt som en del av oppladningen til landsmøtet er et godt eksempel på resignasjonen. Med nesa begravd i manuset mumlet de noen selvfølgeligheter om Venstres liberale refleks, samt et halvhjertet angrep på Senterpartiet. Da de en sjelden gang kikket opp fra notatene var det lite politisk iver og glede å spore.

Enda verre ble det da Grande fikk spørsmål om hvorfor kommunikasjonen ikke fungerer, samt hvor det svikter. Da løftet hun bare såvidt på armen for å peke mot Ola Elvestuen, og antydet at det fikk noen andre svare på. Forfjamset, og trolig irritert, måtte Elvestuen lire av seg noe om at de må snakke mer om partiets seiere enn tap.

Opptrinnet minnet om scener fra politi- og narkorøver-serien «The Wire», der borgermesteren med ansvaret dytter politidirektøren til podiet hver gang de vanskelige spørsmålene dukker opp. Det lukter verken godt lederskap eller selvtillit av Grandes delegering.

Selv om partilederen holder fast på at hun vet hva som skal til for å redde Venstre (hun har nemlig gjort det før, hilsen spinndoktorene), er det vanskelig å få øye på gode fluktruter. Grande ligger begravd under et tonn med søppelmålinger og interne kriser, og risikerer å knekke for presset. Hun trenger en egnet fjord å dumpe avfallet i, men ser ikke ut til å finne en.

Partistrategene påpeker at Venstre pleier å gjøre det bedre når det nærmer seg valg, men det er ingen naturlov som tilsier at velgerne kommer strømmende tilbake nå bare fordi de har gjort det tidligere. Det er i alle fall litt av et veddemål å slå seg til ro med.

Partiet har hatt store problemer før, men situasjonen framstår både mer alvorlig og mangefasettert i denne runden. For Venstre har ikke ett problem. De har mange.

Det mest synlige er konflikten mellom Grande og Raja. Førstnevntes baksnakking og sistnevntes fraksjonering har i lang tid trukket oppmerksomheten bort fra Venstres regjeringsdeltakelse.

Kritiske røster lurer på hvorfor Grande ikke har stanset Rajas jakt på tronen. Men de glemmer at hun har prøvd - og mislykkes. Nå har hun ikke lenger annet valg enn å vedgå at han er en mulig arvtaker.

Men gitt at hun for enhver pris vil unngå at Raja tar over, er hun er nødt til å sitte fram til 2021. Verken Guri Melby eller Sveinung Rotevatn, Grandes foretrukne arvtakere, har fast plass på Stortinget. Det er vanskelig for et parti som Venstre å ha en leder som ikke har sete der. Dersom partiet gjør et elendig kommunevalg, står Grande overfor litt av et dilemma.

De fleste forstår at det er vanskelig å fronte bedre rammevilkår for små- og mellomstore teknologioppstartsbedrifter på Vestlandet under slike omstendigheter.

Men også den faktiske politikken kan sies å gå galt for Venstre. Selv om partiet mener de har fått store gjennomslag i Solberg-regjeringen, finner ikke folk som lot seg engasjere av 2013-Venstre mange likheter i dag.

I opposisjon til den rødgrønne regjeringen markerte Venstre seg som et tydelig og prinsippfast alternativ til Stoltenbergs pragmatisme. En stemme til Venstre ville gå til politikere som tilsynelatende ikke var villige til å forhandle bort partiets viktigste verdier og saker. Åtte år med kompromisser mellom Ap, SV og Sp fikk være nok.

Viktigst var klima-, asyl- og utdanningspolitikken. Hvis du i 2013 ønsket deg en radikal klimapolitikk og liberal innvandringspolitikk var Venstre et åpenbart alternativ for deg. Klima og innvandring er fortsatt kjernesaker for Venstre. Men er det også for regjeringspartner Frp - med motsatt fortegn. En slik avgrunn lar seg ikke tette av litt bedre kommunikasjon. PR er viktig, men til syvende og sist avgjør politikken.

En regjeringsdeltakelse full av smertefulle kompromisser, sist innstramminger i abortloven, har ikke vært noen suksess for Venstre. Når Erna Solberg skal dele ut seire, står Siv Jensen og Frp foran Trine Skei Grande og Venstre i køa. Hvis de skal klekke ut en plan, bør det være en for mer makt og gjennomslag.

Alternativt kan de gjøre som en kollega litt spøkefullt foreslo: Finne seg et gasskraftverk og gå ut av regjeringen. Eller et sjødeponi, da. Kanskje et giftdeponi i Brevik. Mulighetene er mange.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.