SPAGATEN:  På helgas landsmøte blir det igjen debatt om Venstres veivalg. Men partiet har gått til høyre under Trine Skei Grande og åpner for en mørkeblå regjering. 
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
SPAGATEN: På helgas landsmøte blir det igjen debatt om Venstres veivalg. Men partiet har gått til høyre under Trine Skei Grande og åpner for en mørkeblå regjering. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Venstre vs. Venstre

Det ene beinet liker ikke det andre i Venstre. Amputer det ene og partiet blir halt, skriver Marie Simonsen.

Trine Skei Grande sier hun aldri har gledet seg sånn til et stortingsvalg noen gang. Det kan være så enkelt som at det er hennes første som partileder, og hun ser fram til et regjeringsskifte etter åtte år i ørkesløs opposisjon, de siste fire i en gruppe på to.

Det kan ingen bebreide henne, men du må være leder av Venstre for å glede deg til enda en kamp mot sperregrensa, enda et skjebnesvangert veivalg og enda mer kjeft for å svikte Venstre-sympatisører, som ikke stemmer på partiet, men har sterke oppfatninger om hva partiet bør være. Dette vet den gamle Venstre-avisa Dagbladet litt om.

Venstres veivalg kan ende med at partiet blir fødselshjelper for en historisk mørkeblå regjering med Frp.

Det var neppe det lærer Grande hadde sett for seg da hun forlot skolen til fordel for politikken, men Venstres veier er uransakelige. Det kan beskyldes for mislykket populisme.

Grande har forsøkt å spisse kursen. En ny kurs, vil mange si, for ikke å si ny liberalisme, selv om partiet hevder det bare har foretatt en finpussing av verdiene.

Ny leder, en frustrerende opposisjonstilværelse og en kraftig høyrebølge, har bidratt til å gi Venstre en tydeligere liberal profil, men også tippet partiet merkbart til høyre. Det har lenge hatt økenavnet lille-Høyre, men i mange henseender er det nå til høyre for storebror når det gjelder nærings- og arbeidslivspolitikk. Unge Venstre er de skoleflinke fetterne til liberalistene i FpU og har fått større gjennomslag i moderpartiet de seinere åra.

Ungdomsleder Sveinung Rotevatn mener Venstre fortsatt er et sentrumsparti og definerer det slik i et intervju med Dagsavisen forleden: I noen saker står partiet til venstre for Ap, i andre til høyre for Høyre.

Han vil ikke være med på en tradisjonell blokkdeling, men i praksis velger han høyreblokken.

Agget mot sosialdemokratiet og fagbevegelsen er mer synlig under Grande. Det har blitt forsterket av flertallsregjeringens arroganse i Stortinget de siste åra. Til tider har Grande vært regjeringens mest uforsonlige opponent.

Ap har for lengst gitt opp Venstre og mener partiet har flyttet seg til høyrefløyen i norsk politikk. Det er åpenbart urimelig, men Ap har alltid vært mest opptatt av nærings- og arbeidslivspolitikk, hvor påstanden har noe for seg.

Personlig kjemi spiller en stor rolle i politikken. Grande og Siv Jensen har et godt forhold. Samtidig er hun farlig nær sin forgjengers ultimatum i sin advarsel mot en mørkeblå regjering. Hun drømmer om en grønnblå gjenforening og mener det er stor forskjell på alternativene. Hun sier det er uaktuelt for Venstre å gå i regjering uten Krf.

Det skyldes ikke så mye frykten for Frp, som at partiet skal bringe fram det verste i Høyre. I sentrale verdispørsmål skiller Venstre og Høyre lag. Når Grande skal trekke opp grensen mot sin største konkurrent nevner hun oljeboring i nord, pappaperm, fattigdom, forsvar av velferdsstaten, spesielt helsesektoren, og asylbarn.

Det har vært hyggelig å diskutere felles ideologi på møtesteder som Civita de siste åra, ikke minst blant de unge, også i Frp. Det har bekreftet slektskapet mellom Venstre og høyresiden i teorien, men i praktisk politikk regjerer kjøttvekta og realpolitikk.

Venstre hevder altså selv at retningen er klar. Det er likevel fortsatt et hørbart skille mellom det urbane Venstre og eplebonden på Vestlandet. Det er en spagat Venstre i alle år har levd med, til og med dyrket, men som velgerne stadig sliter med. Det ene beinet liker ikke det andre, selv om det tilhører samme kropp.

Det viser oppslutningen. Partiets ja til en borgerlig regjering og dermed Frp, gjør sosialliberale velgere urolig og har ikke økt oppslutningen. Det er færre som har partiet som et mulig annetvalg. Venstres velgere er fortsatt blant dem som er mest skeptisk til Frp.

Det burde være plass til et rendyrket liberalt parti i Norge når høyresida vakler i disse spørsmålene, men Venstre nuller stadig ut seg selv. De samme som elsker personvern, klima og innvandrings-Venstre, misliker partiets næringspolitikk. Og de som elsker det siste, stemmer like gjerne Høyre eller Frp.

Venstre største utfordrer er som alltid Venstre selv. Det er på den annen side definisjonen av et liberalt parti.