Venstreklubben God og Snill

Den meningsbærende eliten på venstresiden utøver meningsterror bak en liberal fasade, og er blinde for sin egen makt, hevder Mette Hjelmark, forfatter av boken «Institusjonen».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I MANGE ÅR har jeg jobbet i forskningsmiljøer på venstresiden som beskrives som «intellektuelle, liberale og åpne». Erfaringene herfra førte til bokutgivelsen «Institusjonen - En historie om makt og avmakt», skrevet under pseudonymet Viktoria Høimork. Jeg hadde skrevet en roman med utgangspunkt i en selvopplevd historie. Jeg sendte det til forlag som ville vite hvem inspirasjonskildene var. Da jeg fortalte det, forsvant velvilligheten. Det fikk meg til å undres over hvem det egentlig er som har makten innenfor kulturliv og forskning. Hvem sitter med definisjonsmakten? Og hvorfor skulle det være oppsiktsvekkende at det faktisk også misbrukes makt i dette miljøet bestående av velmenende, idealistiske, elskverdige og liberale mennesker?

MIN ERFARING er at de som når til topps og blir «den meningsbærende elite» er flinke til å utøve meningsterror bak den liberale fasaden. Dette miljøet preges av en elitistisk tankegang, der forskere gjerne ser på seg selv som kunstnere og primadonnaer eller utroper seg selv til å være selve venstresiden. Dette har jeg svart på hvitt i dokumenthaugen. Denne venstreorienterte eliten elsker vakre ord. «Solidaritet» er et slikt vakkert ord. Å skrive og snakke om solidaritet gir pondus og tyngde. Solidaritet med innvandrerne har også et annet navn; da kalles det forskning på innvandring, migrasjon og integrasjon.Det gir kredibilitet å heve solidaritetsfanen for de fattige, de undertrykte i den 3. verden, de ressurssvake, innvandrerne, psykisk handikappete, de fattige eller de narkomane. Det viser at man er snill og god. Men jeg innrømmer ofte å ha kjetterske tanker om solidariteten, om den samme eliten skulle få ressursvake som nærmeste nabo. «Heldigvis» skjer slikt sjelden, ettersom den kulturelle overklassen, «verdi-overklassen» som Karl Fredrik Tangen kalte det i Dagbladet sist helg, gjerne bor i beskyttete enklaver. Slik settes ikke solidariteten på prøve. Solidaritet med en kollega som blir mobbet og trakassert av en mektig sjef er det verre med. Da kan solidaritet rett og slett være farlig for karrieren og blir dermed en risikosport man nødig utsetter seg for.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer