Venstrenasjonalisme

Venstresiden må finne nye støttespillere - bortenfor nasjonen og vestenfor Vesten.

EN NY FORM for konservativ samfunnskritikk har vokst frem i norsk offentlighet. Den kan enten være «nasjonalt» eller «religiøst» begrunnet. Samfunnet portretteres ofte som «dekadent» og «nyliberalistisk». Demokrati, internasjonalisering og markedsøkonomi blir portrettert som «imperialistisk», «totalitært», eller «undertrykkende». Aktører som Bjørgulv Braanen (redaktør i Klassekampen), Arne Johan Vetlesen (Universitetet i Oslo) og Alf van der Hagen (redaktør i Morgenbladet) benytter en venstrepopulistisk sjargong som ikke står tilbake for Fremskrittspartiets forfallsmyter om det multikulturelle demokratiet. Denne språkbruken sprer seg innen radikale miljøer, og den føyer seg inn i et større bilde hvor pluralisme settes under press. I kampen om «venstresidens sjel» trengs det et oppgjør med slikt tankegods.Jeg har problemer med å ta påstanden om «nyliberalistisk okkupasjon» alvorlig. Norge har et godt fungerende demokrati og rettsstat. Befolkningen er mangfoldig sammensatt uten de store konflikter. Som følge av økonomisk utjevning og solide velferds- og utdanningsordninger er Norge på topp på FN,s utviklingsindeks (UNDP). I en nylig publisert undersøkelse om sosial mobilitet fra London School of Economics rangeres Norge - noe overraskende - som nummer 1 foran de andre skandinaviske landene, Storbritannia og USA. Dette minner lite om nyliberalistisk okkupasjon og mer om «the land of opportunity».Venstresiden må søke nye former for demokrati på tvers av de nasjonale fellesskapene. Å vende tilbake til nasjonen er alltid en forlokkende refleks i tider hvor samfunnet blir møtt av nye utfordringer slik som globalisering og - i verste fall - terrorisme. I den britiske offentligheten etter terrroraksjonene i London ble folk stilt til veggs og avkrevd lojalitetserklæringer til «den britiske nasjonen». Men «nasjon» - eller «religion» - er i dag ubrukelige utgangspunkt dersom man ønsker å forsvare rettsstat, internasjonalisering og pluralisme. I London jobber det flere hundre norske statsborgere, blant annet i næringsliv og akademia: Skal man kreve av de at de erklærer lojalitet til «den britiske nasjonen»? I Barcelona bor det flere tusen britiske statsborgere: Skal man kreve av de at de erklærer lojalitet til «den spanske nasjonen»?

MED ET GLOBALT utgangspunkt vil man lettere kunne avvise politiske strømninger som synes å begrense alle politiske ambisjoner til nasjonalstaten. Med et globalt utgangspunkt vil man blant annet kunne konfrontere religiøs overtro på en annen måte enn i dag. Europas islamistiske teologer, slik som Londons Omar Bakri Mohammed og Oslos Mulla Krekar, hevder at de kun anerkjenner «Guds lov» slik den kommer til uttrykk i Koranen. Dette sier de samtidig som at de lever og bor i Europa som følge av at de ble innvilget asylrett (de flyktet fra henholdsvis Saudi-Arabia og Irak). Nå har de begge blitt nødt til å trekke sine utvisningsvedtak inn i rettssalen. Der krever de vern i lover som utvilsomt er formulert, vedtatt og håndhevet av mennesker. Foran pressefotografene kan de kysse sine «hellige» bøker så mye de vil: Det er rettsstat uavhengig av religion og nasjon som har gitt dem frihet, ikke Gud. I møte med en ny verden bør venstresidens politikk stå fjellstøtt på rettstat, demokrati og pluralisme. Og i forsvaret av rettsstaten må venstresiden våge å belyse de konkrete motsetningene som ligger bakt inne i demokratiet. De enkelte menneskerettigheters verdi og begrunnelse må utsettes for reell debatt. Det trengs mer enn bare en passiv henvisning til at «vi her i Norge» har menneskerettigheter og da krever «vi» at folk som oppholder seg her oppfører seg etter de (Erna Solberg, Aftenposten 27.11.4). Fra i fjor husker vi den inverterte versjonen av en slik retorikk da talsmannen i Islamsk Råd forsvarte dødsdommen mot en pakistansk gutt som konverterte fra islam ved å si at «det må vi godta, fordi pakistanerne har bestemt det slik.» (Zidar Mukhtar, Morgenbladet 26.11.4). Men menneskerettighetene er ment å være allmenngyldige, ikke nasjonale.

MINORITETSFORSKER Randi Gressgård stilte i Dagbladet spørsmål om man kan se antydninger til nasjonalisme blant venstrepopulister (2.7). Når det gjelder mulige venstreallianser med høyrepopulister og religiøse samfunnskritikere skriver den radikale filosofen Slavoj Zizek eksplisitt at en ny venstreside må søke å alliere seg med «den eneste politiske grupperingen som i dag uttrykker det som de venstreradikale i all hemmelighet tenker», nemlig høyrepopulistene. Bare slik kan den «totalitære, kapitalistiske verdensorden» utfordres, mener han. Og når man faktisk ser en slik allianse mellom høyre- og venstrepopulister oppstå, blir utfallet blitt mer isolasjon og mindre solidaritet - på tross av alle gode intensjoner. Se bare på hva denne alliansen oppnådde i folkeavstemningene om den europeiske grunnlovstraktaten i Frankrike og Nederland: Resultatet er at Tyrkia holdes utenfor fellesskapet og at unionen i første rekke forblir et indre marked med beskjeden overnasjonal overbygning. I stedet for å ta et lite steg i riktig retning vendte man tilbake til den trygge forestillingen om at europeisk demokrati egner seg best i atskilte nasjonalparker. Europa trenger en bedre visjon.

I DAGBLADET (1.9) viser Halvor Finess Tretvoll til et siste spørsmål som venstresiden må lete etter et svar på: Hvordan skal man støtte fremveksten av nye demokratier i andre deler av verden? Venstresidens nasjonaldemokratiske retorikk kan i verste fall fungere som et kulturrelativistisk forsvar for diktatorers frihet til å undertrykke sine egne borgere i fred. Det er pinlig å erkjenne at dersom venstrepopulistene hadde fått viljen sin hadde Taliban i dag styrt Afghanistan og Slobodan Milosevics storserbiske imperialisme levd videre.Det er med andre ord mulig for venstresiden å benytte verdidebatt som utgangspunkt for nytenkning. Det er mulig å støtte opp om det pluralistiske demokratiet uten å ty til en reaksjonær assimilasjonsretorikk der man avkrever «lojalitet til nasjonen». Rettsstatens respekt for hvert enkelt individs livssyn må verdsettes, samtidig som at man ikke forholder seg likegyldig overfor de som forsøker å utfordre dette «like gyldige» pluralistiske demokratiet - enten nå angrepet kommer fra venstre, høyre eller hellige krigere. En slik opprydning trengs i møtet med vår tids utfordringer, enten det dreier seg om fattigdomsbekjempelse, utforming av overnasjonalt demokrati eller styrking av menneskerettighetene. Med en slik politisk visjon vil venstresiden kunne finne nye støttespillere - bortenfor nasjonen og vestenfor Vesten.