Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Statsbudsjettet 2019:

Venstres månelanding

Venstre flyttet inn hos Solberg for å lage en grønnere regjering. De er dømt til å skuffe, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Timingen kunne ikke vært verre. Det var et utakknemlig tidspunkt for Venstre å legge fram sitt første statsbudsjett som del av Erna Solbergs regjering. Lenge før klimaminister Ola Elvestuen hadde rukket å sette over morgenkaffen og glede seg til den store dagen, var FNs klimapanel ute med sin rykende ferske rapport. Og før Siv Jensen var ferdig med å presentere budsjettet for Stortinget og pressen, hadde Sveriges Riksbank tildelt Nobelprisen i økonomi for 2018 til den amerikanske økonomen William Nordhaus for hans arbeid med å innarbeide klimaendringer i økonomiske modeller.

Verden og klimautslippene går videre i et uhyggelig tempo. Politikken henger etter. Venstre må bare erkjenne at de sitter fast i en politisk virkelighet hvor de må ta til takke med å lirke.

VINNER ELLER TAPER? Forbrukerøkonomene Elin Reitan fra Nordea og Anne Motzfeldt fra Danske Bank forteller om hvem som vinner og hvem som taper på statsbudsjettet. Video: Nicolai Delebekk / Dagbladet. Vis mer

Det går an å bremse klimaendringene, men det monner ikke på denne måten. Venstre har vært med på å få inn gode satsinger i budsjettet internasjonalt; til regnskogbevaring, opprydding av plast i havet og fornybar infrastruktur i utviklingsland. Dessuten en god økning til det statlige selskapet Enova, som stimulerer energieffektivisering og utslippskutt. Men hva med kuttene her og nå, her hjemme?

Når FNs klimapanel i sin siste rapport sier at alle land i verden må halvere sine klimautslipp hvert tiår, ser Norges planer rett og slett rare ut. Ifølge regjeringens egne framskrivinger vil Norges klimautslipp være 13 prosent lavere i 2030 enn nå. Slik vi kjenner historien til norsk klimapolitikk, lyder det dessverre realistisk. Det hjelper ikke når det er altfor lite. Regjeringen vil forsvare seg med at kuttene total sett vil blir større fordi Norge skal samarbeide med EU om klimakutt gjennom kvotesystem. Det er en fornuftig tanke og et godt prinsipp, men regnestykket smuldrer opp. For heller ikke EUs utslippsambisjoner er lenger ambisiøse nok i forhold til de siste tallene fra FN.

Alle må jekke opp. Men er det egentlig mulig å jekke opp ambisjonene med Frp i regjering? Venstre kan ha feilberegnet sine overtalelsesevner.

Det er ikke mer enn noen uker siden landbruksminister Bård Hoksrud (Frp) forsøkte å underspille betydningen av menneskeskapte klimaendringer. Det skapte heftige reaksjoner, og ikke mange dager seinere stilte han opp sammen med Erna Solberg. Som en angrende elev med rektor Solberg ved sin side forsøkte han, lesende fra en lapp, å moderere posisjonen sin.

Selv jovial-Frp er på gyngede grunn.

Den klippefaste partilederen og finansministeren Siv Jensen forsvarte seg i dag i Stortinget med at regjeringen har fått ned CO2-utslippene. Men hun nevnte ikke at det skyldes palmeoljediesel - som fortrenger regnskog og dermed skaper enda mer utslipp. En satsing som forøvrig Venstre kjempet gjennom, men som verken de eller noen andre på Stortinget nå vil være bekjent av. Venstre er dermed i den merkelige situasjon at de har skapt et klimakutt som Siv Jensen kan peke på og skryte av, men ikke de selv. Var det noen som sa «stakkars Venstre?».

Å gjennomføre klimapolitikk handler om pisk og gulrot. Myndighetene kan legge til rette for bedrifter og enkeltpersoner, men for at det skal få skikkelig effekt må det også følge med et mildt press i form av avgifter på det en ønsker mindre av. Både Venstre og Frp elsker gulrøtter, men Frp hater pisk. Og da blir det ikke noe pisk. Bilavgiftene står stille. Dermed blir også den såkalte «klimaprofilen» i den nye flyavgiften merkelig. Lange flyreiser får høyere avgift, korte reiser får lavere avgift. Det skal gå i null. Fram og tilbake er fortsatt like langt.

Dette er et eksistensielt problem for Norge, for klimaet, og – dessverre for Ola Elvestuen og co – for Venstre.

Klimapolitikk har for lengst flyttet fra den alternative scenen og inn på hovedarenaen. I økonomien er klimahensyn blitt mainstream. Den som ikke regner inn klimaendringer i investeringsstrategiene sine, har ikke fulgt med i timen. Nobelprisen er enda et bevis på utviklingen.

Også i politikken har klima fått en ny rolle. I finansdebatten i Stortinget i dag, etter Siv Jensens tale, var det to temaer som opposisjonen trakk fram på refleks: økonomisk ulikhet, og klima.

Partienes klimaprofil er nå mer konkurranseutsatt. Et Venstre i regjering uten mulighet for reelt gjennomslag, med ansvar for «helheten» - hva skal de forsvare seg med? Avstanden mellom hva FNs rapport om klimaendringer krever, og hva man kan få til med Frp i regjering, er som en reise til månen - uten landingstillatelse. Etter ni måneder i regjering bør Venstre spørre seg: Var det egentlig verdt det?