Venstresida har hegemoniet

VENSTREBØLGE: Det globale høyre er inne i sin dypeste krise på flere tiår.

1980-TALLET var venstresidas tapte tiår. En høyrebølge skyllet over verden. Ronald Reagan og Margaret Thatcher satte dagsorden og dominerte idédebatten. På den hjemlige arena klarte Kåre Willoch det samme. Venstresida var definitivt på defensiven, hjemme som ute. Årsaken til denne dominansen var nok å finne i at høyresida ble oppfattet å ha rett i det mange så som samtidas mest sentrale spørsmål: Markedet og den kalde krigen.Vi på venstresida slåss da også mange kamper for allerede tapte saker eller håpløse standpunkter - det være seg å bekjempe flere radiokanaler eller nærradioer, eller retten til å selge egen bolig i borettslag uten penger under bordet. Vi var også langt på vei ute av stand til å formulere troverdige alternativer. Og selv om jeg i ettertid vil hevde at det var kontakten med og ikke opprustningen mot Sovjetunionen som betydde mest for å avvikle den kalde krigen, oppfattet mange det som om venstresida var rørende naive i sikkerhetspolitikken.

1980-TALLET var høyresidas hegemoniske tiår. Folk diskuterte deres saker. Og dette var ofte saker som direkte angikk den enkelte. Spørsmålet om liberalisering av åpningstider er et annet godt eksempel på hvordan store deler av venstresida i Norge var kommet i utakt med den generelle samfunnsutviklingen. For folk flest fremsto det helt urimelig å tviholde på sekstitallets lukkevedtekter i en tid da de fleste kvinner for lengst hadde tatt steget fra kjøkkenet ut i lønnsarbeid.Hvor forskjellig er ikke vår samtid? Den defineres internasjonalt i virkeligheten av to saker: Irak og klima. Det er håndteringen av disse utfordringene som avgjør hva slags verden vi overlater til de kommende generasjoner. Anført av Bush-administrasjonen har den breie internasjonale høyresida her tatt dundrende feil, og sammenbruddet i deres posisjoner har medført at høyresida nå befinner seg i total intellektuell oppløsning. Dette vil etterhvert også prege den norske avleggeren av det internasjonale høyre - FrP - og, om enn i mindre grad, Høyre.

BUSH-ADMINISTRASJONEN og FrP trodde på militær styrke i Irak. «FrP-formannen mener at de som var motstandere av krigen, om ikke akkurat i dag, så i hvert fall om en stund, bør innrømme at de tok feil», het det fra Carl I. Hagen i april 2004. Høyre arbeidet for at FN skulle gi støtte til amerikanske planer. Nå dreier det seg for USA, og for oss alle, om å redde stumpene i Irak, om å unngå en større katastrofe. For FrP handler det om å redde stumpene av egen troverdighet. Ingen tror lenger på noe av det som i 2003 ville ha blitt definert som seier. Prisen vi må betale for de neokonservatives eskapader i Midtøsten, har vi ennå ikke oversikt over, men det er åpenbart at vi er vitne til et totalt havari, politisk som moralsk. Betydningen av Irak er ikke avgrenset til landet selv. Irak symboliserer sammenbruddet for en internasjonal strategi for omforming av det internasjonale systemet gjennom militær maktbruk aleine, heller enn gjennom dialog, politisk press, bistand og forpliktende internasjonalt samarbeid. Irak setter internasjonalt rammen for debatten om riktig strategi i Sudan, Afghanistan, Palestina og andre konflikter. Paradokset er at mens den amerikanske høyresida i alle fall delvis har lært av Irak at også USA trenger FN og ikke kan forme verden aleine, bruker Siv Jensen kreftene sine på et frontalangrep nettopp på FN.

FRAVÆRET av refleksjon og selvransakelse i FrP gir grunn til ettertanke og bekymring. Det dreier seg om et av landets største partier, og muligheten for at de i framtida kan bli å finne i regjeringskontorene, framstår som mer enn rent hypotetisk. Da er det ikke uinteressant hvordan partiet vil kunne komme til å forholde seg neste gang verden står ved en viktig korsvei. Konklusjonen per dato er at de vil vasse rett ut i en ny Irak-hengemyr med vidåpne øyne.Bush-administrasjonen og FrP benektet at klima var et vesentlig tema. Eksperter betalt av oljeindustrien sto fram og skapte tvil. Høyresida brakte «tvilen» inn i politikken. Når Shell nå sier at debatten om klimaendringr egentlig er over, og at det dreier seg om hva vi gjør med utfordringen, virvles både Bush og FrP inn i intellektuell spagat. I den amerikanske kongressen erstattes klimaskeptikere á la FrP med folk som er like miljøbevisste som SV. Og selv om klimautfordringen langsomt siger inn hos den amerikanske presidenten, og enda langsommere hos Siv Jensen, sliter høyresida med forholde seg til dette fordi løsningen bare er å finne i det de hater aller mest; markedets «usynlige hånd» må korrigeres. Hva verre er; det kan bare skje gjennom forpliktende internasjonale avtaler. Dette er årsaken til at den internasjonale høyresida i dag fremstår som en flokk forvirrede høner i forhold til klimapolitikken.

POLITIKKEN i alle land består av titusen store og små spørsmål. Det er sjelden noen har rett i alle. Men uansett hvilke aviser du åpner, uansett hvilket land du besøker - det er Irak og klima som nå diskuteres. Det definerer samtida og dermed vår tids politiske hegemoni. Den politiske retning som forstår samtidas viktigste spørmål best, og som evner å handle, vinner dominans i samfunnsdebatten. Om ikke venstresida ennå har vunnet en total seier, er i allfall det globale høyre inne i sin dypeste krise på flere tiår.Mens høyresida tilsynelatende har gitt opp å peke på noen farbar vei ut av den irakiske hengemyra, møter de forskjellige variantene av høyre venstresidas klimadominans med ulike strategier. Lederen for Det konservative partiet i Storbritannia, David Cameron, er mest elegant. Men han stjeler venstresidas klær mens vi bader, som Syse en gang sa om Ap da de kopierte noen av Høyes markedsløsninger. Cameron kritiserer det britiske arbeiderpartiet fra et ventreståsted. Han forsøker å være mer miljøvennlig og mer kritisk til krigen i Irak, sågar med mer distanse til amerikansk utenrikspolitikk.

DENNE STRATEGIEN kan lykkes i et enkelt land som Storbritannia, men kan neppe lykkes globalt. Du kan unngå feil, men du vinner aldri hegemoniet ved å iføre deg dine motstanderes klær.Den hjemlig høyresida mangler Camerons eleganse. Siv Jensen har med en nærmest bisarr standhaftighet manøvrert FrP inn i et klimapolitisk raritetskabinett der ikke engang amerikanske høyreside vil være med inn. Høyres strategi synes å være å sitte musestille og vente på at det hele skal gå over. Eller som Dagens Næringsliv så presist formulerer det på lederplass 16. januar i år: «Solberg sier Høyre «tar en miljødebatt når som helst». Men hun tok den ikke på landsmøtet i fjor, og hun vil ikke ta den i lokalvalgkampen i år. Det er ikke godt å si når hun vil ta den. Eller om hun egentlig har noe å bidra med».