TO NORGER: Det er fristende å juble med når det norske flagget vaier og «Ja, vi elsker» fyller høyttalerne på stadion. Men jubelen blir falsk for oss på venstresida. For det finnes to ulike Norger, skriver Tuftebarten. Foto: Henning Lillegård / DAGBLADET
TO NORGER: Det er fristende å juble med når det norske flagget vaier og «Ja, vi elsker» fyller høyttalerne på stadion. Men jubelen blir falsk for oss på venstresida. For det finnes to ulike Norger, skriver Tuftebarten. Foto: Henning Lillegård / DAGBLADETVis mer

Tuftebarten:

Venstresida har ikke lov til å glede seg over Ingebrigtsen-familiens suksess

Inger rett til begeistring.

Meninger

Hvis du er som meg, og kjenner deg mer hjemme på venstresida enn på høyresida, var denne helgen en god anledning til å innse et sørgelig faktum: Vi hadde ingen rett til å juble da 17 år gamle Jakob Ingebrigtsen gjorde det umulige og sanket inn to EM-gull i Berlin.

Spaltist

Tuftebarten .

Anonymt twitter-fenomen, som boltrer seg i langtekst hos Dagbladet. Har blant annet spådd at Rosenborg rykker ned i Adecco-ligaen og at Donald Trump får Nobels Fredspris i 2017.

Det sosialdemokratiske Norge har lenge motarbeidet prestasjonskulturen som kreves for å vinne gull. Idealtid, breddeidrett og slagordet «alle skal med» har stått i veien for vinnerinstinkt, konkurranseånd og toppede lag.

Gjert Ingebrigtsen har sagt det så tydelig som det kan sies. Det er på tross av, ikke på grunn av, den norske idrettsmodellen at familien fra Sandnes har oppnådd sine resultater. Jakob er ikke norsk alene, men et internasjonalt fenomen, sa den stolte faren til VGTV, og la til at familien er imot den norske idrettsmodellen.

Det er fristende å juble med når det norske flagget vaier og «Ja, vi elsker» fyller høyttalerene på stadion. Men jubelen blir falsk for oss på venstresida. For det finnes to ulike Norger. Et som setter likhet og solidaritet øverst, som deltar på dugnad, som får hele klassen til å vente mens sistemann karrer seg opp bakken, og som foretrekker å se på NRK selv når det finne alternativer.

Og så finnes det et annet Norge som hyller vinnerne blant oss, publiserer resultatene på en stor tavle og klapper for den beste, og som putrer langs kysten av Tjøme i en cabincruiser, ikledd rosa skjorte og hvite shorts mens Daft Punks «Get Lucky» dundrer fra anlegget. Det er dette Norge, høyresidas Norge, som har gjort Gjert Ingebrigtsens suksess mulig. Enkeltmennesket i sentrum med familien som viktigste støtte.

Det var noe annet med Drillos på 1990-tallet. En uflidd kommunist som fikk laget sitt til å vinne gjennom å gjøre individet underordnet kollektivet. Det var noe vi på venstresida kunne like! Man stod sterkere sammen. God lagånd kompenserte for individuelle mangler. For Drillos hadde vi lov til å juble med. Da føltes det riktig å juble.

Men i dag er Norge mer splittet politisk enn under Drillos storhetstid. Skal vi være oppriktige, bør dette gjenspeiles i hvilke idrettsutøvere vi fremelsker. Velgerne til Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet kan glede seg over individuelle prestasjoner av egenrådige utøvere som følger sin egen drøm, koste hva det koste vil. Petter Northug er et ypperlig eksempel. De kan også kose seg med bloggen til John Arne Riise på Betsson.com, der han gir janteloven en lang finger.

Vi andre, derimot, bør finne oss andre ting å gledes over. Sportsprestasjoner som reflekterer våre verdier. Som for eksempel at Sondre Guttormsen satte ny norsk rekord i stavsprang i Berlin, til tross for at han er allsidig og løper hekkeløp. Eller at Norway Cup opplevde oppmøterekord i 2016 med 2199 påmeldte lag. Snakk om bredde! Helt herlig.

Men Ingebrigtsens glede har vi dessverre ingen rett til å ta del i. Vi har vært en kjepp i hjulet til Gjert. Og da bør vi holde oss for god til å delta i folkefesten.

Red anm: Etter at denne teksten ble publisert, viser det seg at VG har rota det til og framstilt Gjert Ingebrigtsen på en feilaktig måte. De beklager, og vi puster lettet ut. Heia Kamerat Ingebrigtsen!