VALGTE KOLERA: Centerpartiets partiledare Annie Lööf måtte velge mellom pest eller kolera og valgte til slutt å støtte en rødgrønn regjering med Stefan Löfven som statsminister. Foto: Anders Wiklund/TT / NTB scanpix
VALGTE KOLERA: Centerpartiets partiledare Annie Lööf måtte velge mellom pest eller kolera og valgte til slutt å støtte en rødgrønn regjering med Stefan Löfven som statsminister. Foto: Anders Wiklund/TT / NTB scanpixVis mer

Ytterfløyene splitter Sverige

Venstresida kan hindre Stefan Löfven i å bli statsminister

Vänstern truer med å stemme mot en rødgrønn regjering.

Kommentar

Fredag så det endelig ut til å være i boks. Etter fire måneders politisk kaos, skulle Sverige få en ny regjering, ledet av den sittende statsministeren, sosialdemokraten Stefan Löfven. Centerpartiets leder, Annie Lööf, erklærte at hun ville godta en rødgrønn regjering mot betydelige gjenytelser i form av en blåere politikk. Liberalerne var med. Utkastet til en samarbeidserklæring lå klar til å undertegnes.

Men så enkelt var det ikke. Det gikk bare noen timer før kaoset rådet igjen. Denne gangen var det partiet på venstrefløyen som stakk kjepper i hjula for makta. Av forståelige grunner.

I avtalen mellom de rødgrønne og sentrumspartiene forplikter Stefan Löfven seg til ikke å la sitt gamle støtteparti, Vänstern, få noen som helst innflytelse. Tvert om skal en rødgrønn regjering dreie kursen til høyre i form av blant annet skatteletter, liberalisering av boligmarkedet og svekket arbeidsmiljølov.

Vänstern er i harnisk. Etter et historisk godt valg hadde de et berettiget håp om mer innflytelse, ikke mindre. Svaret fra Löfven er å parkere dem på sidelinja og vende seg mot sentrum. Vänstern synes nyvalg begynner å se ut som et godt alternativ.

For nordmenn kan svenske partinavn og konstellasjoner bidra til forvirring hvis man overfører dem direkte til norske forhold. Centerpartiet kan på flere områder heller sammenliknes med Venstre enn sitt norske søsterparti; særlig når det gjelder arbeidsmarkedspolitikk og innvandringspolitikk. Centern har vært med i den borgerlige Alliansen frem til valgnatta, og Lööf forsikret i hele valgkampen at hun heller ville spise skoene sine enn å støtte en rødgrønn regjering. Hennes hatefulle forhold til sosialdemokrater har klare likheter med Trine Skei Grande som en gang sa at LO gjorde henne kvalm. Samtidig ville ikke Lööf sitte i en regjering som var avhengig av støtte fra Sverigedemokraterna.

Etter fire måneder måtte Lööf krype til korset. Dette regnestykket gikk ikke opp. Det var ingen vei utenom SD hvis hun skulle forbli på borgerlig side. Så i valget mellom pest og kolera, landet hun til slutt på de rødgrønne. Kolera finns det tross alt en kur mot. Hun omtalte det selv som at «SD har endret spillereglene», men da er hun treig i oppfattelsen. SD var en betydelig faktor allerede i forrige valg.

Der går likevel grensen for Lööf. Hun kan tolerere en sosialdemokratisk statsminister, men ikke fløypartiet Vänstern, som best kan sammenliknes med Rødt her hjemme. Både Centerpartiet og Liberalerne omtaler Vänstern og SD som like ekstreme på hver sin fløy. De fleste vil si det er en svært urimelig sammenlikning i dagens politiske landskap, men heller ikke Stefan Löfven vil sitte i regjering med Vänstern på grunn av ideologiske forskjeller. De samarbeider godt både lokalt og nasjonalt, men ideologi er fortsatt et uoverkommelig skille.

Det er som å høre dagens Ap-ledelse snakke om Rødt. Jonas Gahr Støre fikk kjeft for å avvise et samarbeid med både Rødt og MDG i forrige valgkamp. Det vakte oppsikt da han i jubileumssendingen til NRKs «Politisk kvarter» før jul, riktignok etter en viss betenkningstid, sa han følte nærmere politisk slektskap med Høyre enn med Rødt. Han forklarte det med at Rødt i sitt partiprogram fortsatt mener at revolusjon er nødvendig og kaller Ap for pamper som søker makt for å holde arbeiderklassen nede.

I likhet med Støre søker Löfven seg heller inn mot sentrum. Det ligger en bonus i det på lengre sikt. Den borgerlige alliansen er splittet i overskuelig fremtid. Moderaterna har mislykket katastrofalt i å håndtere SD og må starte på nytt, trolig med enda en ny leder. De svenske kristendemokratene, under ledelse av karismatiske Ebba Busch Thor, har tatt et markant byks til høyre. Hun var den første som sa at hun ikke hadde noe imot å samarbeide med SD. Kjell Ingolf Ropstad er en av hennes fans, og kanskje vil han dra på studietur med sitt nye KrF for å få noen tips.

Rundt en fjerdedel av svenske velgere stemte på de to fløypartiene som forsøkes holdes utenfor makta. Det er ikke i seg selv et demokratisk problem, slik flere svenske kommentatorer hevdet i helga. Bekymringen var ikke like stor da SD ble forsøkt holdt utenfor, men helgens drama utløste selvransakelse. Hva slags politisk system kan forsvare at en fjerdedel av velgerne stenges ute?

Det er et absurd spørsmål. På Hadeland sitter nå fire parter som hvis de lykkes i forhandlingene, vil danne en flertallsregjering som i praksis stenger en langt større andel av velgerne ute. Slik er demokratiet.

Det er helt legitimt å arbeide for å hindre at politiske motstandere får innflytelse. Det er for mange drivkraften for å gå inn i politikken, slik vi så i USA i mellomvalget nylig.

Men det er et tegn på at svensk parlamentarisme har et problem, når landet settes i sjakk matt som følge av helt normal politikk. For å si det på godt norsk: Look to Norway, svensker!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.