Venstresidas ruin

Skal venstresida igjen bli potent må det renskes opp i slagg fra en intern konflikthistorie hinsides all verdighet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FOR Å SPISSFORMULERE: Venstresida i Norge på syttitallet var tumleplass for kranglefanter, intrigemakere og linjeryttere. De norske 68-erne hadde sine formative år i en tid hvor bokstavkombinasjonen man var en del av styrte tanken. AKP-erne omtalte NKP som «NKP» eller bedre: N«K»P, og SV ble kalt sosialfascister og moderne revisjonister. Den esoteriske minigruppa KUL omtalte AKP som «hysteriske småborgere» og AKP kontret med flere hermetegn. SV tok oppgjør med «gruppa AKP» og folk var nærmere ved å slåss enn å hilse. Finn Gustavsen og Tron Øgrim drakk ikke kaffe sammen igjen før i slutten av 80-åra. Er det rart høyrebølgen slo inn så hardt som den gjorde i 1980?Kjekling på venstresida var selvsagt ikke noe norsk fenomen. Venstresida har alltid vært mer teoretisk orientert enn motstanderne på høyre fløy, og intellektuelle vokter sine revirer med stort omhu. Intellektuelle er også jevnt over elendige politikere, så mens Blindern-politikerne slo hverandre i hodet med teser, slagord og alskens «analyser», beredte høyresida grunnen for en grundig og dypt ideologisk forandring av det sosialdemokratiske Norge som hadde vokst seg stort og mett gjennom etterkrigstida. Folket, ja, det er en mildt sagt upresis kategori, ga stort sett blaffen i raddisenes hoiing og valgte heller å følge smarte høyrefolk som undertiden rappet til seg frihetsbegrepet og tok monopol på det å være «moderne». Sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet, ble også fanget av høyreideologenes retorikk og gjennomførte høyrepolitikken de før hadde kritisert så sterkt, og det med LO på laget. Samfunnet åpnet seg, mediemonopolet sprakk og det ble mulig å kjøpe melk etter klokka fire på ettermiddagen. På siden sto de venstreintellektuelle, lammet og sorgtunge. De skjønte ikke hva som hadde skjedd. Venstresida skuslet bort det antiautoritære opprøret fra slutten av sekstiåra gjennom en uforståelig flørt med historiske relikvier som Josef Stalin. Politikere og næringslivsfolk på høyresida sto klare for å ta over og gi frihetsopprøret en retning som passet deres interesser.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer