Venstresidas ruin

Skal venstresida igjen bli potent må det renskes opp i slagg fra en intern konflikthistorie hinsides all verdighet.

FOR Å SPISSFORMULERE: Venstresida i Norge på syttitallet var tumleplass for kranglefanter, intrigemakere og linjeryttere. De norske 68-erne hadde sine formative år i en tid hvor bokstavkombinasjonen man var en del av styrte tanken. AKP-erne omtalte NKP som «NKP» eller bedre: N«K»P, og SV ble kalt sosialfascister og moderne revisjonister. Den esoteriske minigruppa KUL omtalte AKP som «hysteriske småborgere» og AKP kontret med flere hermetegn. SV tok oppgjør med «gruppa AKP» og folk var nærmere ved å slåss enn å hilse. Finn Gustavsen og Tron Øgrim drakk ikke kaffe sammen igjen før i slutten av 80-åra. Er det rart høyrebølgen slo inn så hardt som den gjorde i 1980?Kjekling på venstresida var selvsagt ikke noe norsk fenomen. Venstresida har alltid vært mer teoretisk orientert enn motstanderne på høyre fløy, og intellektuelle vokter sine revirer med stort omhu. Intellektuelle er også jevnt over elendige politikere, så mens Blindern-politikerne slo hverandre i hodet med teser, slagord og alskens «analyser», beredte høyresida grunnen for en grundig og dypt ideologisk forandring av det sosialdemokratiske Norge som hadde vokst seg stort og mett gjennom etterkrigstida. Folket, ja, det er en mildt sagt upresis kategori, ga stort sett blaffen i raddisenes hoiing og valgte heller å følge smarte høyrefolk som undertiden rappet til seg frihetsbegrepet og tok monopol på det å være «moderne». Sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet, ble også fanget av høyreideologenes retorikk og gjennomførte høyrepolitikken de før hadde kritisert så sterkt, og det med LO på laget. Samfunnet åpnet seg, mediemonopolet sprakk og det ble mulig å kjøpe melk etter klokka fire på ettermiddagen. På siden sto de venstreintellektuelle, lammet og sorgtunge. De skjønte ikke hva som hadde skjedd. Venstresida skuslet bort det antiautoritære opprøret fra slutten av sekstiåra gjennom en uforståelig flørt med historiske relikvier som Josef Stalin. Politikere og næringslivsfolk på høyresida sto klare for å ta over og gi frihetsopprøret en retning som passet deres interesser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET MEST eklatante uttrykket for det norske 1968 var ml-bevegelsen, denne odde Kina-orienterte studentbevegelsen som tilba Stalin og Mao og utviklet seg fra å være en antiautoritær ungdomsbevegelse innad i Sosialistisk Folkeparti til å bli et autoritært kaderparti. Det gikk i rykk og napp, og den politiske linja ble forandret rett som det var. Etter at EF-kampen var vunnet og det nystiftede AKP(m-l) ikke fikk være med da Sosialistisk Valgforbund konstituerte seg i 1973, begynte sekterismen på venstresida for alvor. AKP-lederne dro til Albania, tok oppgjør med «høyretendenser» i partiet og utviklet en dommedagslignende analyse om at en tredje verdenskrig var like om hjørnet. AKPs tidsskrift Røde Fane skrev: «Vi lever i en førkrigstid, det er sannsynlig at Norge vil bli dratt inn i en ny verdenskrig som en brikke i rivaliseringa mellom supermaktene USA og Sovjet. Hva skal kommunister og patrioter gjøre, stilt overfor en tilsynelatende overmektig fiende?» Den militære estetikken i bevegelsen tiltok naturligvis som følge av krigsanalysen og enkelte miljøer i partiet forberedte seg på å ta ledelsen og «vende en urettferdig angrepskrig til en nasjonal-revolusjonær folkekrig».

RUSSERNE KOM IKKE, de, og ml som bevegelse avgikk med døden på begynnelsen av 1980-tallet. Medlemmer meldte seg ut i hopetall og mange gikk i passivitet. Årsakene til havariet var mange, men viktigst var nok de internasjonale politiske konjunkturene. Den opprørske tidsånden fra 1968 svant hen og det ml-ske kraftfeltet ble avmagnetisert. AKPs store inspirasjonskilde, Mao, døde i 1976, og med ham forvitret den lille, men aktive internasjonale maoismen. AKP søkte seg mot bisarre fenomener som Pol Pot og Røde Khmer og blamerte seg såpass med det at partiet ble et enkelt bytte for motstandere, både på venstresida og til høyre i politikken. Den indre striden i bevegelsen var også avgjørende for dens skjebne. En autoritær ledelse mistet gradvis grepet over medlemmene, og møtte dette med å stramme skruen enda hardere. Ledelsen besto av de samme menneskene som startet bevegelsen og partimaskinen var blottet for friskt blod. Den dag i dag består toppledelsen i AKP av folk som tilba Mao mot slutten av 1960-tallet. Alt i alt kan det ha vært opptil 20.000 mennesker innom ml-bevegelsen til sammen. På topp (1978/79) var det om lag 5000 medlemmer i AKP og partiets to ungdomsgrupper Rød Ungdom og Norges kommunistiske studentforbund. Partiet ble massivt overvåket av politiet, men mindre kjent er det at partiet selv drev en lignende geskjeft overfor politiske motstandere. At AKP lagde registre over norske nynazister er det vel få som har noe behov for å kritisere dem for. Verre er det at AKP gjennom flere år holdt et meget årvåkent øye med NKP.

NKP VAR KRAFTIG svekket etter at brorparten av partiets medlemmer, deriblant dets leder Reidar T. Larsen, gikk inn i Sosialistisk Venstreparti, som ble stiftet i 1975. En meget Sovjet-vennlig klikk rundt den gamle stalinisten Martin Gunnar Knudsen holdt stand, men partiet var uinteressant for de aller fleste (parallellen til dagens AKP er slående). Det var denne grånende gjengen sentralkomiteen i AKP(m-l) senhøstes 1978 vedtok å overvåke. Som jeg viser i min bok «Mao, min Mao», som utgis i dag, utstedte sentralkomiteens arbeidsutvalg et muntlig direktiv til partilagene om å overvåke NKP. Begrunnelsen for dette var at AKP på denne tiden var overbevist om at Sovjetunionen innen kort tid ville utløse en tredje verdenskrig og også angripe Norge. NKP ble da ansett for å være potensielle quislinger og femtekolonne for Kreml. AKP-ere registrerte NKP-ere, hadde nøkler til NKPs kontorer (jfr. Helge Øgrim, Klassekampen 20. august i år) og noen AKP-lag planla å raide NKP-møter. Motet sviktet på det siste, men ifølge sikre kilder ble det samlet inn et betydelig materiale med informasjon om NKP-ernes bevegelsesmønstre. Dette materialet ble oppbevart av det såkalte sikkerhetsutvalget/etterretningsutvalget underlagt AKPs sentralkomité. Hva som skjedde med dette materialet, er vanskelig å si. Finnes det stadig? Enkeltpersoner i AKP burde kanskje svare.

JEG KREVER selvsagt ingenting fra noen. Avbiktsdebattene som dukker opp fra tid til annen går vanligvis ingen steder. Men man burde kanskje forvente litt mer ydmykhet fra de aktuelle aktørene. Hver gang det dukker opp «avsløringer», eller hva man nå skal kalle det, går enkelte i vranglås og alt går i stå. Det er på tide med full utlufting, for ikke å si glasnost om alt som foregikk. Et ønske om mer ydmykhet gjelder selvsagt ikke bare AKP-erne. Det er nokså patetisk når SV-ere og andre i dag beskylder lille AKP for alt som gikk galt på 70-tallet. Alle var med på å forsure klimaet på venstresida gjennom en språkbruk hinsides all verdighet. Derfor burde snart den store 68-debatten komme også her til lands. En bredt anlagt debatt som tar for seg alle deler av 1970-tallets politisk-kulturelle fasetter. Jeg tror det hadde vært viktig for hele det politiske Norge. Høyrebølgen skyldtes selvsagt ikke bare at partiene og organisasjonene til venstre i politikken ødela for seg selv, men skal venstresida igjen bli en potent aktør må det renskes opp i gammelt slagg. I dag tør Kristin Halvorsen knapt ta ordet ideologi i sin munn, og det i en tid hvor høyresida er mer aggressivt ideologisk enn noen gang. Kanskje er det de vonde erfaringene fra 70-tallet som murrer i bakhodet?