Magnus Marsdal og den radikale venstresiden fortsetter sin mistenkeliggjøring av Høyre, sist i kronikken «Høyres dobbeltspill». Han skriver blant annet: «Høyre kopierer Moderaternas dobbeltspill: De går til valg på å være velferdsstatens bestevenn, men sikrer samtidig ryggdekning for å gjøre det motsatte når de vinner makten».

La meg bare gjenta, for ordens skyld, at Høyre i åtte år har foreslått å beholde dagens system for arbeidstakeres sykelønn. Den politikken vil fortsette også i de neste fire år om ikke Høyres landsmøte mot formodning vedtar noe annet. At Marsdal finner annen informasjon i en pamflett hans egen tankesmie har skrevet, illustrerer bare at miljøet han tilhører enten er slumsete med fakta eller bevisst fordreier dem.

Det er noe pussig ved at en revolusjonær sosialist fra ytterpartiet Rødt belærer andre om ekstreme standpunkter. Marsdal gjør i kronikken sin et poeng ut av at jeg lå lenger til høyre i det politiske landskapet som noen-og-tjueåring enn i dag. Det stemmer. Jeg har til og med skrevet en bok om hvordan jeg har beveget meg i mer konservativ retning. Marsdal, derimot, har tilsynelatende holdt fast på sine ungdomsdrømmerier om marxisme, klassekamp og revolusjon - jeg har i hvert fall aldri hørt ham si noe annet.

Den venstreradikale skribenten har tidligere kalt Jens Stoltenberg «mannen uten egenskaper» og beskyldt hele Ap's ledersjikt for å være direktørvenner uten kontakt med grasrota. I dag forsøker han å presentere seg som en representant for et slags velferdsvennlig sentrum i norsk politikk. Men Marsdal og den radikale tankesmien Manifest representerer intet sentrum. Deres politikk er et direkte angrep på den norske modellen og på velferden vår. Ikke fordi de vil bruke mindre penger - det er en kardinalsynd på de hold, mer til alt synes å være mantraet - men fordi de angriper to av pålene som den norske modellen hviler på: verdiskapingen og arbeidslinja.

«Den norske modellen» er et honnørord også hos den radikale venstresiden, men det virker ikke som om de forstår hva modellen egentlig består i. Ja, det stemmer at universelle offentlige velferdsordninger er en viktig del av modellen. Men et land som bare fordeler statlige goder uten å skape verdier først vil kanskje få større likhet, men bare fordi de fleste er like fattige.

Forutsetningen for at velferden kan bæres, er at landet vårt skaper verdier, at små, mellomstore og store bedrifter ansetter folk, produserer og eksporterer varer. I det venstreradikale vokabularet blir verdiskaping stort sett til en diskusjon om «de rike», men fleste som jobber forstår at norske bedrifter ikke kan ha dårligere kår enn bedrifter i andre land dersom arbeidsplassene skal beholdes i Norge. Når Manifest for eksempel mener utgiftene ved eldrebølgen enkelt kan løses med høyere skatt, ser de glatt bort fra dette. En annen sentral del av den norske modellen er trepartssamarbeidet - av den radikale venstresiden stort sett omtalt som et skadelig «klassekompromiss» fordi samarbeidet ikke innebærer ensidig seier til én part hele tiden, men et forsøk på å avveie forskjellige hensyn opp mot hverandre.

Arbeidslinja, det at folk flest deltar i arbeidslivet, er en forutsetning for den norske modellen. Det som opprettholder velferden vår er med en spissformulering ikke politiske vedtak, men alle som hver dag står opp og går på jobb. For å opprettholde arbeidslinja er to ting avgjørende:

• En kombinasjon av plikt og rett.

Er du for syk til å jobbe, skal du heller ikke jobbe, og du skal ha en anstendig ordning for inntektssikring. Men arbeidsføre, friske mennesker har en plikt til å bidra, og Høyre har foreslått at friske mennesker, sosialhjelpsmottakere som nekter å delta i aktivitet, skal få reduksjon i ytelsene. Venstresiden sier nei. Samtidig må vi ruste den enkelte for arbeidslivet. Det innebærer satsing på arbeidsmarkedstiltak og attføring, på tidlig helsehjelp for de syke, opptrapping av psykiatrien, lese- og skriveopplæring for Nav-brukere som behøver det, og mye, mye mer. Alle disse områdene har Høyre prioritert i våre alternative budsjetter.

• Å oppmuntre til å jobbe.

Det er godt dokumentert, blant annet av det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget, at for en del er det små forskjeller mellom summen av de forskjellige offentlige utbetalingene og forventet lønn i arbeidsmarkedet. Høyre har gått sammen med regjeringspartiene om et nytt uføresystem som vil øke trygden noe, men som samtidig sikrer at det blir enklere å flekse mellom arbeid og trygd. Samtidig foreslår vi lavere skattesatser på lave og middels inntekter, og vi vil stramme inn på overgangsstønaden som bidrar til å holde særlig innvandrerkvinner utenfor arbeidsmarkedet. Samtidig må vi gjøre det enklere for arbeidslivet å ta sjansen på å gi folk en ny sjanse til å jobbe.

Den radikale venstresiden ser stadig til Sverige. Det er noe patetisk ved radikale som må dra til utlandet for å finne problemer. I Dagens Næringsliv 15.03.12 kunne ei ung jente fortelle: «Nav hjelper deg ikke før du er hakket fra å begå selvmord». Hun var 24 år gammel og ufør. Gjennom sine år i Nav har hun hatt 15 saksbehandlere. Hun beskriver systemet som en byråkratisk papirmølle. Ikke i utlandet. Ikke i Sverige. Men her i verdens rikeste land, Norge.