Venstresidens dobbeltmoral

VELFERDSSAMFUNNET: Venstresiden store problem er, og har alltid vært, motviljen til være kritisk til egne løsninger. Debatten om venstresiden og sekstiåtterne, som har vært mye omtalt i debattspaltene i sommer, slår hardt ned på alt som kan bidra til endringer i venstresidens største prosjekt, den altomfattende velferdsstaten. Problemet i norsk politisk debatt er ikke at det finnes politiske partier i nærheten av sperregrensen som er i mot at vi skal ha et godt velferdssamfunn. Det virkelige problemet er at flere og flere faller utenfor velferdsordningene. Velferdsordningene har blitt så kompliserte og altomfattende at det kun er de mest ressurssterke som klarer å benytte seg av alle tilbudene. Dette går ut over de som trenger det aller mest, de svakeste i samfunnet vårt. På denne måten blir det et velferdssamfunn for de som i utgangspunktet ikke trenger det, ikke et velferdssamfunn som tar vare på de som faller utenfor. Når Høyre ønsker å gjøre endringer i dagens velferdssamfunn, er det for å gjøre noe med dette problemet, slik at vi kan få et samfunn som kan gi alle innbyggerne like muligheter i livet. Det grenser til dobbeltmoral når venstresidens samfunnsdebattanter som Svein Tuastad i Dagbladet 24. juli fremhever vårt velferdssamfunns overtruffenhet når vi vet at skolen de siste tretti årene ikke har bidratt til å redusere, men å forsterke sosiale forskjeller i samfunnet. Når flere enn noensinne står utenfor arbeidslivet, og når flere og flere trenger det offentliges hjelp for å klare seg, da er det ikke en moralsk forbrytelse å stille spørsmål ved om systemet er godt nok. Samfunnet er i kontinuerlig endring, da må også velferdssamfunnets løsninger endre seg for å møte nye utfordringer. I stedet for å ta en saklig debatt om velferdssamfunnets utfordringer, velger Tuastad å karakterisere andre samfunnsdebattanter med andre oppfatninger enn han selv som kulturpessimister. Jeg ble med i Høyre fordi jeg tror på min egen og andres evne til å gjøre en forskjell i eget og andres liv. Hvert enkelt menneske er unikt og hvert enkelt menneske kan bidra på sin måte. Dette er det personlige ansvaret og det sosiale medansvaret venstresiden fordømmer gjennom en offentlig debatt hvor det å stille krav blir fremstilt som å plage folk. Når enkeltmennesker blir redusert til å være et produkt av oppvekst og miljø, tar man vekk det personlige ansvaret og den personlige friheten. Har vi ingen kontroll over egen skjebne? Når vi setter frihet og ansvar høyt, betyr det at vi også må akseptere og hjelpe mennesker som har tatt feil valg. Men det kan ikke være sånn at fordi et lite mindretall trenger hjelp skal alle andre få det samme, selv om det nærmest må tvinges på dem. Når vi etterlyser privat initiativ og dugnadsvilje er det ikke fordi vi er uvitende om at tusenvis av foreldre stiller på dugnad for fotballaget hvert år, eller fordi mange fortsatt tar et stort ansvar for sine nærmeste. Men når ressurssterke mennesker klager over at kommunen ikke har tid til å snakke med bestemor når hun er ensom, eller vil lovfeste retten til å ha fritidsklubb slik at barna deres har noe å drive med, undergraver de velferdssamfunnets fremste mål, nemlig å ta vare på de som faller utenfor. Som regel er det ikke de som roper høyest som trenger det mest. Et hvert samfunn som ikke tar utfordringer på alvor og ikke klarer å være kritisk til egne løsninger vil ikke kunne gjøre samfunnet bedre. Hvis vi ønsker et velferdssamfunn for fremtiden må vi forandre for å bevare. Det er verdikonservatismen på sitt beste. Det vi trenger er en saklig debatt om velferdssamfunnets utfordringer, løsninger og fremtid, ikke bedrevitere og klokketro på egne evigvarende løsninger.