Steingrimur Njalsson og Svein Tuastad svarte i forrige uke på mitt debattinnlegg i Dagbladet 8. juli om «Det radikale privilegium». Førstnevnte har interessante poeng, og jeg kan uten videre si meg enig i at dagens radikale representerer etablissementet. Nettopp dette var mitt poeng. Om det så fratar dem deres radikalisme, er en semantisk diskusjon som jeg er mindre opptatt av.

MITT INNLEGG hadde to hovedpoeng: For det første at den gruppen jeg kaller «68-erne og deres håndlangere» legger premissene for samfunnsdebatten, og gir den en klar og tydelig venstrevri hvor alternative perspektiver ignoreres eller skjelles ut. Debatten om friskoler eller klientsamfunnet er gode eksempler. Det andre poenget er at 68-ernes frigjøringsideologi - en slags radikal verdinihilisme hvor alt er lov - sammen med velferdsstatens ekspansjon, har bidratt til å underminere sentrale verdier i samfunnsmoralen, blant annet det personlige ansvaret. Det er dette perspektivet jeg savner så sårt i norsk samfunnsdebatt; spørsmålet om hvilket moralsk og etisk ansvar som ligger på meg, på den enkelte, og ikke som i dag en samfunnsdebatt hvor aktørene tilsynelatende tror at den viktigste etiske fronten ligger i hvor mange kroner som bevilges over statsbudsjettet til et gitt formål. Ved å ta til seg ansvar som tidligere hørte privatlivet til, har velferdsstaten fortalt oss at vi kan leve som konsekvensløse mennesker. Velferdsstaten forstyrrer sammenhengen som finnes mellom personlig ansvar og det å hjelpe andre. Hjelpen vår blir usynlig, mens godene hver og en av oss mottar blir desto mer åpenlyse for alle. Mange av velferdsstatens goder har livets rett. Absolutt. Ikke minst utdanning for alle, og et grunnleggende sikkerhetsnett for dem som faller utenfor. Men det bør ikke hindre en kritisk og prinsipiell debatt også om de delene av statens virksomhet som vi vil beholde.