Venstresidens etablissement

68-ER-DEBATTEN At mange av velferdsstatens goder har livets rett, må ikke hindre en kritisk og prinsippiell debatt både på høyre- og venstresiden i norsk politikk, mener Torbjørn Røe Isaksen.

Steingrimur Njalsson og Svein Tuastad svarte i forrige uke på mitt debattinnlegg i Dagbladet 8. juli om «Det radikale privilegium». Førstnevnte har interessante poeng, og jeg kan uten videre si meg enig i at dagens radikale representerer etablissementet. Nettopp dette var mitt poeng. Om det så fratar dem deres radikalisme, er en semantisk diskusjon som jeg er mindre opptatt av.

MITT INNLEGG hadde to hovedpoeng: For det første at den gruppen jeg kaller «68-erne og deres håndlangere» legger premissene for samfunnsdebatten, og gir den en klar og tydelig venstrevri hvor alternative perspektiver ignoreres eller skjelles ut. Debatten om friskoler eller klientsamfunnet er gode eksempler. Det andre poenget er at 68-ernes frigjøringsideologi - en slags radikal verdinihilisme hvor alt er lov - sammen med velferdsstatens ekspansjon, har bidratt til å underminere sentrale verdier i samfunnsmoralen, blant annet det personlige ansvaret. Det er dette perspektivet jeg savner så sårt i norsk samfunnsdebatt; spørsmålet om hvilket moralsk og etisk ansvar som ligger på meg, på den enkelte, og ikke som i dag en samfunnsdebatt hvor aktørene tilsynelatende tror at den viktigste etiske fronten ligger i hvor mange kroner som bevilges over statsbudsjettet til et gitt formål. Ved å ta til seg ansvar som tidligere hørte privatlivet til, har velferdsstaten fortalt oss at vi kan leve som konsekvensløse mennesker. Velferdsstaten forstyrrer sammenhengen som finnes mellom personlig ansvar og det å hjelpe andre. Hjelpen vår blir usynlig, mens godene hver og en av oss mottar blir desto mer åpenlyse for alle. Mange av velferdsstatens goder har livets rett. Absolutt. Ikke minst utdanning for alle, og et grunnleggende sikkerhetsnett for dem som faller utenfor. Men det bør ikke hindre en kritisk og prinsipiell debatt også om de delene av statens virksomhet som vi vil beholde.

FOR EN liten stund siden hørte jeg en gammel mann fortelle om barndommen sin i Bærum: «Vi ryddet en 60 meters bane ute i skogen - helt uten kommunal støtte,» skrøt han spøkefullt. Ifølge kritikere på venstresidens logikk, må en slik historie først og fremst tolkes som et kraftfullt innlegg mot offentlig engasjement i idrettsanlegg over hele landet. Det er det ikke. I stedet er det et forsøk på å belyse en tendens i samfunnet som påfallende få på venstresiden griper fatt i: Et stadig økende offentlig engasjement har gjort at vi regner stadig flere samfunnsområder som tilhørende politikken, og det har skapt en samfunnsdebatt hvor politisk handling så å si er eneste målsetting. Det siste eksempelet er den landsomfattende aksjonen for å lovfeste fritidsklubber i alle kommuner. Rent bort fra prinsippet om lokalt selvstyre - og muligheten for at ikke alle unge mennesker tilbringer sine mest saliggjørende stunder under kommunalt oppsyn på fritidsklubb - har aksjonen på sine hjemmesider blant annet et sitat om at kommuner uten fritidsklubber ikke kan være gode steder å vokse opp. Blås i familie, skolehverdag, venner, organisasjoner, nærmiljø og natur: hvis ikke kommunen starter diskotek, er barndommen ødelagt. Parallelt brer myten om den svake stat seg. Riktignok har markedet fått langt større spillerom etter duoen Willoch og Brundtlands politikk fra 80-tallet og utover, men ingenting tyder på at offentlig sektor blir mindre. Tvert i mot. Det offentliges andel av bruttonasjonalprodukt har aldri vært høyere. Skatteinngangen, i prosent av bruttonasjonalprodukt, er økende på sikt og nærmer seg femti prosent. De siste 25 årene har antall sysselsatte i offentlig sektor økt med nærmere 70 prosent. Vi har pumpet over 930 oljemilliarder inn i offentlig sektor. Utgiftene til trygdeordninger til personer i arbeidsfør alder har økt med 34 milliarder siden 1995, og i dag står en av fire i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Stadig flere offentlige goder rettighetsfestes, for eksempel leirskole. Og stadig flere mennesker med god råd får ta del i de offentlige godene, som frikortgrensen for medisinutgifter.

PARADOKSET ER at systemet samtidig fremstår som avideologisert. Selv den radikale venstresiden lever i en kontinuerlig nostalgitripp og er ute av stand til å diskutere de grunnleggende, prinsipielle argumentene rundt velferdsstaten. For eksempel sykelønnsordningen som hvert år spiser milliarder av kroner på budsjettet som kunne vært brukt til andre formål. Den pene måten å si det på, er at den sosialdemokratiske velferdsstaten har blitt felleseie, fra kulturradikalerne til de borgerlige. Den stygge påstanden er at systemet har utviklet en frankensteinlogikk som ingen politikere lenger kan styre eller kontrollere, og som i stadig større grad spiser opp det politiske handlingsrommet for både høyre- og venstresiden. Som Bjarne Håkon Hanssen sa om helsevesenet til Dagens Næringsliv i fjor sommer: «Vi er på vei mot veggen på første klasse.» Årsakene er kompliserte, men et viktig stikkord er den såkalte «rettighetsrevolusjonen» hvor stadig flere sosiale rettigheter har blitt lovfestet, noe som igjen fører til at de automatiske økningene på statsbudsjettet spiser en stadig større andel av det offentliges midler.

I DEN GRAD unge, konservative i dag har et prosjekt, gjelder det i større grad å bygge opp enn å bygge ned. Jeg ønsker ikke færre kulturradikalere eller sosialister i samfunnsdebatten, men jeg ønsker flere konservative og liberale. Dagens ordskifte må ikke erstattes av et tomrom eller populistiske plumpheter, men breddes for å få inn perspektiver og standpunkter som per dags dato ikke er god latin. Høyresiden kan ikke skylde på andre. Det er vår egen feil. Jeg har flere ganger påpekt at Høyre har tatt for lett på sin idehistoriske arv, og vært farlig nær å skusle bort sitt ideologiske tankegods. Høyresidens akademiske representanter, gjerne innenfor økonomi og juss, virker livredde for å bevege seg ut i den brede samfunnsdebatten, eller skylder på venstresidens dominans for å unnskylde sin egen lathet eller feighet. Alt i alt fører det til at dagens konservative ikke har den prinsippielle slagkraft man kunne hatt.