Venstresidens sjel

Det er kombinasjonen av moralisme og markedsliberalisme som må være venstresidens hovedfiende - ikke rett og slett «nyliberalismen»

DEN NORSKE tankefiguren om arbeiderklassens fremvekst og erobring av samfunnsmakten sluttet å være gyldig en gang mellom sosialdemokratiets kollaps og murens fall. Ikke fordi kampen for frihet, likhet og brorskap er vunnet, men fordi arbeiderklassen ikke lenger er seg selv lik. Og fordi en norsk fortelling ikke kan være rammen for politikken. Siden har venstresiden forsøkt å finne seg selv på nytt - uten å lykkes. Nå kan vi få et Storting med venstreflertall - for første gang siden 1981. Men fortsatt kjempes det om venstresidens sjel.De tidligere tette sammenhengene mellom klassetilhørighet, identitet og politisk ståsted opphørte ved overgangen til konsum- og utdanningssamfunnet. Globalisering og migrasjon, fordret ny idéutvikling. Men venstresidens idéhistorie etter 1980 er preget av en lammende tanketørke. En fremtidsrettet og kosmopolitisk venstreside, som er liberal i kultur-, verdi- og rettighetsspørsmål, har stått mot en tilbakeskuende venstreside som tviholder på nasjonalstaten og konflikten mellom arbeid og borgerskap. Men den liberale venstresiden mangler begreper som gir sammenheng til hverdagspolitikken. Vi ser det også hos de venstreintellektuelle. Kjartan Fløgstad har skildret et av de første møtene med de franske tankene som på 70-tallet utfordret den venstrekonservativismen som lå latent i 68\'ernes ny-marxisme. Tre norske forfattere møtte en dansk semiotiker på et seminar. Etter et foredrag om «Skrifta skriftar skriftet i former og tider og modus som dei tre sosialrealistane frå Noreg aldri hadde høyrt gjete», formulerer han et spørsmål til en av dem. Og forfatteren svarte: «Borgarleg metafysikk! sa Dag Solstad og klappa munnen igjen.» Slik kom kritikken og karikaturen av postmodernismen før et alvorlig forsøk på å forstå dens utfordring: At modernitetens politiske forståelsesrammer overskrides.

DEN ELLERS DYKTIGE filosofen Hans Skjervheim sammenlignet på sin side Derridas dekonstruksjon og å hoppe i Etna. Da Arbeiderpartiet som ledd i et fornyingsforsøk tok initiativ til en bred «frihetsdebatt» var Skjervheim invitert til åpningskonferansen på Skiphelle konferansesenter. Skjervheims biograf beskriver det som skjedde: «Ein eldre kar tok ordet. (...) Han hadde arbeidd i postvesenet i eit langt liv, og no var han både skremt og forvirra. (...) Dersom postverket skulle moderniserast ut frå så innvikla teoriar som dei Skjervheim hadde lagt fram her, då spådde han ei mørk framtid. Så sette han seg ned, og det vart taust. Annan respons kom ikkje.» Solstad roper «borgarleg metafysikk», Ap-ledelsen klør seg i hodet. Slik har norsk venstreside forsøkt å løse sin idékrise. Thorbjørn Jagland er et slags unntak. I bøkene Min europeiske drøm og Brev gjorde han Europa etter murens fall til tema, og han ba SV bevege seg ut av «de bakstreverske og nasjonalistiske kreftenes favntak». Han trampet kanskje i klaveret etter vann, eller hva det nå heter, men skrev: «Sosialdemokratiet må gå foran og skape nye og sterkere demokratiske institusjoner på internasjonalt plan, slik at vi kan håndtere det 21. århundrets store utfordringer». Denne sommeren har han ført prosjektet videre i avisspaltene. Motstanden har vært sterk.

INNEN SF-TRADISJONEN fikk venstrekonservatismen en kickstart med Rune Slagstads Sosialisme på norsk (1979). Hans svar var teknologipessimisme og sjølberging, og det går en linje frem til i dag: Det er gledelig at Kristin Halvorsen for tiden markerer avstand til KrFs dystre syn på livet, men SV vinglet for ikke lenge siden kraftig i bioteknologidebatten. Man ser det også i EU-debatten, der vel nasjonale strømninger ofte gjør seg gjeldende. Unntaket innen SF-tradisjonen er Steinar Hanson. Hanson ønsket det som er blitt kalt «en radikalisme som ikke var tilbakeskuende som så mye av den koagulerte venstresiden, men som søkte nye løsninger i en globalisert verden». Men Steinar Hanssons visjon har druknet i enkel sak til sak-politikk og nostalgi i dette partiet. Da Jagland gikk av etter 36,9-fadesen, og Jens Stoltenberg tok makten etter et bikkjeslagsmål, døde også det hittil siste forsøket på en politisk-teoretisk nyorientering innenfor det norske sosialdemokratiet. Den siste vendingen kan oppsummeres med partisekretærens mantra fra landsmøtet i vår: Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.» Så ble LO-lederen valgt inn igjen i Arbeiderpartiets styre.

«MED SIN HÅNDFASTE piruett sendte Martin Kolberg partiet bakover i historien,» kommenterte Dagbladet. Det klassiske sosialdemokratiske prosjekt har imidlertid Kolberg og Stoltenberg ikke tatt opp igjen. Snarere representerer de en forvaltning av velferdsstaten som er noen grader varmere enn vannet Høyre badet i på 80-tallet, og som Bondevik har vasset i. Ikke særlig mer.Verken økonomisk liberalisme, populisme, eller venstrekonservatisme kan løfte venstresiden ut av idékrisen. Det er kombinasjonen av moralisme og markedsliberalisme, synlig i ekteskapet mellom KrF og Høyre, og enda tydeligere i land som Italia, USA og Danmark, som må være hovedfienden - ikke rett og slett «nyliberalismen». Venstresiden trenger både en radikal økonomi med henblikk på å skape like muligheter, og liberale holdninger i rettighetsspørsmål, i kulturspørsmål og i verdispørsmål. Det historiske målet for venstresiden er økt frihet for alle. Det fordrer omfordeling og en velfungerende velferdsstat. Men kollektive løsninger er bare ett middel, ikke selve målet. Det finnes mange veier til det gode liv. Derfor er ikke alle reformer av velferdsstaten grusomme. Den belønner bestemte livsvalg mer enn andre, men staten må bli nøytral i verdi og kulturspørsmål.

FOLK MÅ FÅ ha sine forestillinger og vrangforestillinger om livet og kosmos i fred. Straks et regime bryter med grunnleggende rettigheter må imidlertid venstresiden ha vilje til å gripe inn. Den må ta opp kampen mot fundamentalisme i både religiøse og politiske forkledninger. Den må støtte demokratiske og fredelige revolusjoner i de tidligere Sovjet-vasallene, i Midtøsten og andre steder. Norge er uforskammet rikt. Venstresiden må derfor anlegge et globalt perspektiv på rettferdighet. Når selv Attac lenge hadde kampen mot pensjonsreformen som en av sine hovedsaker, må man spørre: Hvem er det man først og fremst bør solidarisere seg med? Restene av den norske arbeiderklassen, eller dem som kjemper mot bunnløs fattigdom i Sør? Kan polsk arbeidsimmigrasjon være et middel til utjevning på et europeisk nivå? Skal norsk landbruk vernes på bekostning av fattige bønder som gjerne vil ha tilgang til vestlige markeder? Den 12. er det et valg som kan gi venstresiden en renessanse i norsk politikk. Men da må venstresiden komme til enighet med seg selv om at verden ser annerledes ut enn sist den hadde hegemoniet. Den fullstendige versjonen av denne artikkelen kan leses på www.samtiden.no