DEN NORSKE tankefiguren om arbeiderklassens fremvekst og erobring av samfunnsmakten sluttet å være gyldig en gang mellom sosialdemokratiets kollaps og murens fall. Ikke fordi kampen for frihet, likhet og brorskap er vunnet, men fordi arbeiderklassen ikke lenger er seg selv lik. Og fordi en norsk fortelling ikke kan være rammen for politikken. Siden har venstresiden forsøkt å finne seg selv på nytt - uten å lykkes. Nå kan vi få et Storting med venstreflertall - for første gang siden 1981. Men fortsatt kjempes det om venstresidens sjel.De tidligere tette sammenhengene mellom klassetilhørighet, identitet og politisk ståsted opphørte ved overgangen til konsum- og utdanningssamfunnet. Globalisering og migrasjon, fordret ny idéutvikling. Men venstresidens idéhistorie etter 1980 er preget av en lammende tanketørke. En fremtidsrettet og kosmopolitisk venstreside, som er liberal i kultur-, verdi- og rettighetsspørsmål, har stått mot en tilbakeskuende venstreside som tviholder på nasjonalstaten og konflikten mellom arbeid og borgerskap. Men den liberale venstresiden mangler begreper som gir sammenheng til hverdagspolitikken. Vi ser det også hos de venstreintellektuelle. Kjartan Fløgstad har skildret et av de første møtene med de franske tankene som på 70-tallet utfordret den venstrekonservativismen som lå latent i 68\'ernes ny-marxisme. Tre norske forfattere møtte en dansk semiotiker på et seminar. Etter et foredrag om «Skrifta skriftar skriftet i former og tider og modus som dei tre sosialrealistane frå Noreg aldri hadde høyrt gjete», formulerer han et spørsmål til en av dem. Og forfatteren svarte: «Borgarleg metafysikk! sa Dag Solstad og klappa munnen igjen.» Slik kom kritikken og karikaturen av postmodernismen før et alvorlig forsøk på å forstå dens utfordring: At modernitetens politiske forståelsesrammer overskrides.