Venstresidens vilje til avmakt

Lørdagens demonstrasjon mot «NATOs okkupasjonskrig i Afghanistan» under parolen «Hent soldatene hjem», bringer opp spørsmålet om når en krig blir synlig. Med andre ord, hva skal til for at et stort antall organisasjoner fra venstresiden, inkludert representanter fra regjeringspartiet SV, og en mengde kjendiser fra kulturlivet, samler seg i protest på Eidsvolls plass?

I oktober ga jeg ut en bok som het Den usynlige krigen; Reiser i Tsjetsjenia, Ingusjetia og Dagestan. Det er mange rasjonelle grunner til at konflikten i Tsjetsjenia kan beskrives som viktig. Det er den desidert verste menneskerettslige krisen i Europa på 2000-tallet. Siden 1994 har sannsynligvis mer enn hundre tusen mennesker blitt drept i den største demografiske katastrofen et europeisk samfunn har opplevd siden annen verdenskrig. Tsjetsjenia har dessuten vært både årsak og instrument for den autoritære vendingen Russland har tatt under Vladimir Putin.

Siden Russland er vårt største naboland, og utviklingen der er av internasjonal økonomisk og sikkerhetsmessig betydning, og siden tusenvis av tsjetsjenske flyktninger i dag befinner seg i Norge, skulle man tro at Tsjetsjenia ville være prominent sak. Men verken det store antall sivile ofre, aspektet av stormaktsimperialisme, den internasjonale betydningen eller nærheten til Norge har samlet folk på Eidsvolls plass. Krigen i Tsjetsjenia har åpenbart manglet de ingredienser som skal til for å gjøre en krig synlig – venstresiden har ikke latt seg pirre.

Den som ønsker å forstå hva som skal til for å vekke venstresidens og kulturelitens internasjonale engasjement, bør studere reaksjonene på krigene på Balkan på nittitallet. Da titusenvis av mennesker ble slaktet i etnisk rensing i Kroatia og Bosnia på begynnelsen av nittitallet, ofte foran nesene på «nøytrale» internasjonale fredsbevarende styrker og fredsmeklere som Thorvald Stoltenberg, var det liten respons. Det var noe som manglet.

Først da NATO angrep Jugoslavia våren 1999, oppdaget venstresiden Balkan. De reiste seg ikke i protest mot serbiske styrkers etniske rensing av Kosovo, men mot NATO-operasjonen for å stoppe overgrepene. Forent med profilerte folk fra kulturlivet fylte de møter, torg og spalter med anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske opprop mot krigen, og bekymret seg lite om faren for å ende opp som Milosevics nyttige idioter. For de norske krigsmotstanderne ble krigen først synlig da amerikanerne intervenerte: USA er det afrodisiak som sørger for utenrikspolitisk folkereisning på venstresiden.

Debatten rundt aksjonen «Hent soldatene hjem» følger de samme linjene som Balkan-debattene for åtte år siden. I Dagbladet 23. november fremstiller aksjonslederne Erling Borgen og Boye Ullmann det som om krigen brøt ut i Afghanistan da amerikanerne angrep landet i 2001. De nevner ikke den blodige borgerkrigen som hadde rast siden Sovjetunionen trakk seg ut i 1989. Det er logisk, for i Borgens og Ullmanns verden er kriger kun synlige når USA er involvert. Slik Milosevics folkemorderiske mafiaregime i sin tid ble skjønnmalt, hopper Borgen og Ullmann bukk over hva slags stat Taliban opprettet. De skriver at de ønsker «å gi et nyansert bilde», men det vanskelig å se noe annet en et Afghanistan-portrett i svart-hvitt.

Det kan være nyttig å lære av historien, skriver Borgen og Ullmann, og likestiller den brutale sovjetiske okkupasjonen med dagens amerikansk-ledete «okkupasjon». Dette vitner ikke om kompetanse på historie. Når forfatteren Aslak Nore etterlyser større presisjon og kunnskap fra krigsmotstandernes side, blir han beskyldt for å forsøke å «kneble debatten» (som Sven Nordin uttalte i Dagbladet) og for å være «olje-imperialismens feltskribent» (Klassekampen). Den norske krigsmotstanden har klare anti-elitistiske trekk (kanskje som kompensasjon for sin bakgrunn i akademia og kultureliten), og privilegerer meninger over kunnskap, som ofte avvises som et ondsinnet maktmiddel i hendene på en underliggende kapitalistisk-imperialistisk konspirasjon.

Krigsmotstanderen lar seg øyensynlig ikke forstyrre av fakta, men ligger som Arild Asnes på sofaen og forestiller seg hvordan verden ser ut. Krigsmotstanden blir ikke mobilisert av sympati for ofrene, men av fascinasjon for den sterkeste av aktørene på den internasjonale scenen, USA. For å holde oss til Solstad, denne gang ambassadøren i fjorårets Armand V: Krigsmotstanderen ser for seg USA med grisehode, som fluenes herre, som entydig ondskap. Alle landets handlinger og motiver er per definisjon svinske, og ut fra dette bildet formes omgivelsene der USA opptrer. Terrenget formes etter kartet, og Afghanistan før den amerikanske intervensjonen fordreies til et slags shangri-la. Utenrikspolitikken er en mulighet til å iscenesette et fundamentalt tablå i venstresidens og kunstelitens psyke: Den infantile protest mot verdens iboende kompleksitet og moralske tvetydighet. Som Jostein Gaarder famøst og pompøst erklærte, «Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel!»

Krigsmotstanderen anser seg å være i evig opposisjon til makten, noe som automatisk gir frihet fra ansvar og vanskelige avveininger om hvordan man som representant for et rikt og relativt mektig samfunn best skal forholde seg til verdens konflikter. I krigsmotstanderens negative binding til makten, blir de lokale aktørene egentlig borte, forvrengt til sjablonger om stolte afghanere eller demoniserte serbere. Krigsmotstanderens enøyde og ødipale fokus på USA innebærer dessuten at en rekke konflikter blir usynlige, som Tsjetsjenia. Å definere seg i opposisjon mot makten, eller stille seg på plenen og demonstrere mot seg selv, er uttrykk for en av venstresidens sterkeste drifter: Vilje til avmakt. Denne driften overkjører tanken på hva konsekvensene vil være av å hente soldatene hjem.

Før den amerikanske intervensjonen i 2001 var Afghanistan rangert som verdens verste humanitære konflikt. Det var omtrent dobbelt så mange flyktninger da (3,6 millioner) som i 2006 (1,9 millioner). Naboland som Iran, Pakistan og Russland støttet forskjellige aktører i en blodig borgerkrig. Talibanregimet hindret humanitær bistand til befolkningen, massakrerte sivile, beordret hinduer å gå med gule merker på klærne og nektet å bistå FNs vaksineprogram. Det er åpenbare mangler ved den internasjonale sivile og militære innsatsen i dag, men kan man virkelig tro at Afghanistan vil være tjent med at de internasjonale troppene trekkes ut? Tydeligvis, hvis man har blikket festet på grisehodet til den amerikanske ambassadøren.