Vent ikke, heng ham!

Jeg har inhalert. Ekshalert og inhalert igjen. Med vitende og vilje.

Jeg har gjort det med nok viten til å vite at cannabis ikke er spesielt sunt og at strafferammen for besittelse er to år, og med nok vilje til å kunne vite at det var mitt eget valg. Sånn, der, nå er det sagt.

Mitt eneste, og temmelig patetiske, forsvar mot på denne måten å ha støttet de internasjonale narkotikakartellene er, for å sitere en kollega fra Molde: «...det va ikkje bare i!» Nei da, jeg vokste opp med prominente tjallrøykere som Bob Marley, sir Paul McCartney og Ingvar Ambjørnsen. Og idealisten Frederic Hauge ble jo til og med tatt for smugling. Og hva med tidligere antatt skikkelige mennesker som Petter Nome og Bill Clinton?

VAR DET IKKE en statsadvokat som tilsto at han hadde røykt også? Men hvor langt narkotikumets fangarmer egentlig hadde nådd, skjønte jeg først da Christine Fossen i forbindelse med at hun tiltrådte som narkotikasjef i Oslo i fjor, innrømmet at også hun hadde «prøvd» cannabis. Jeg er altså i selskap med mennesker som under dekke av å leve normale, samfunnsproduktive liv, er forbrytere som i vårt lovverk sidestilles med folk som raner gamle damer på gata, torturerer sine barns hundevalper eller gjør underslag i Redd Barna.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For å gjøre justisminister Odd Einar Dørums grep til mitt, her er noen eksempler fra «virkeligheten»: I praksis vil enhver person som oppdages med en plate på fire hundre gram hasj til eget bruk i hjemmet, få en fengselsstraff på rundt seks måneder. Raner du en gammel dame på gata, bør du helst slå henne ned så hun får en lengre sykemeldingsperiode og helst varig mén, for å oppnå samme straff. Ikke engang organisert salg av barneporno i rimelige mengder vil gi deg seks måneder, ifølge min lokale skrankeadvokat.

HADDE JEG INNRØMMET noen av disse lovbruddene, hadde jeg temmelig sikkert måttet regne med at noen snart hadde ringt på døra. Men da Christine Fossen innrømmet sin forbrytelse, uttalte tidligere statsadvokat og politiinspektør Ellen Holager Andenæs at det var «modig», og Christine Fossen fikk da også jobben som narkotikasjef. Forestill deg at man hadde prøvd å ansette en sjef for sedelighetsavsnittet med salg av barneporno på rullebladet.

Ikke? Ovenstående kan derfor ikke tolkes som annet enn at selv påtalemyndighetene synes det er grunn til å se på hasjrøyking med overbærenhet. Mens lovverket ser på det på linje med lemlesting av mennesker.

«STRAFFEPOLITIKK ER kulturpolitikk,» sier kriminologiprofessor Nils Christie. «Handlinger er ikke kriminelle, de blir det etter hvilken mening vi tillegger dem.» Men når det gjelder narkotika, mangler øyensynlig forbindelsen til den rådende kultur, mellom folks (nå ja, sånne som meg) virkelighetsforståelse og hvordan vi straffer narkotikaforbrytelser. Hvordan har vi greid å havne der? Har politikerne som har gitt oss lovverket, handlet i panikk, har de ikke visst hva de har drevet med, eller har de bare vært kynisk populistiske i utformingen av sin narkotikapolitikk?

La oss håpe at det har vært det første, panikk er tross alt noe som pleier å legge seg etter en stund. Men helt sikre er vi ikke. Vår sosialminister og dermed viktigste forvalter av narkotikapolitikken, Magnhild Meltveit Kleppa, har en virkelighetsoppfatning som sier at hun på noen års sikt skal greie å skaffe oss et narkotikafritt samfunn. Man kan spørre seg hvilken planet det er hun har bodd på. Svaret er Hjelmeland, Rogaland, og all den tid narkotikamisbruk er et utpreget urbant problem (Oslo alene har stått for over halvparten av overdosedødsfallene de siste årene), kunne man selvfølgelig fristes til å være usaklig og hevde at hun dermed er et like naturlig valg som sjef for narkotikapolitikken som Anders Hornslien hadde vært som fiskeriminister, men det er ingen grunn til å fleipe med at vi har en sosialminister som hevder: «Norsk narkotikapolitikk kan visa til mange gode resultat. Vi har t.d. færre misbrukarar enn gjennomsnittet i Europa.»

Vi bor i et av verdens rikeste land, bruker mer penger enn noe annet land til å takle våre relativt beskjedne sosiale problemer, vi har Europas høyeste strafferammer og priser på narkotika, og hun mener vi har lykkes fordi vi ligger under gjennomsnittet i en del av verden hvor en tredjedel av de innsatte i fengslene sitter inne for narkotika? Sannsynligvis har popgruppa Oasis og kultfilmen «Trainspotting» alene hatt mer å si for norsk ungdoms narkotikavaner enn Magnhild Meltveit Kleppas «vellukka narkotikapolitikk» og ditto strafferammer.

SELVE KRONARGUMENTET for de harde straffene har vært at det er en sammenheng mellom cannabisrøyking og seinere bruk av hardere stoffer. Det er helt sikkert riktig. På samme måte som det er en sammenheng mellom småtyverier og seinere alvorligere forbrytelser. Likevel har vi ennå ikke sett noen foreslå to års strafferamme for butikknasking. Kanskje fordi noen klokere hoder ser at slikt ville kollidere med folks rettsfølelse og dessuten bare være egnet til å skape flere kriminelle?

JEG TAR SJANSEN på å si åpent ut i Dagbladet at jeg har røykt cannabis fordi jeg tenker som kronprins Haakon Magnus da Petter Nome spurte ham om han har tenkt tanken på å abdisere: «Jeg vil neppe bli straffet for det, tror du vel?» Apropos, det hadde faktisk vært interessant å høre den durkdrevne ganjarøykeren Petter Nome spørre den samfunnsengasjerte kronprinsen om han har tenkt tanken på å inhalere. For å si det på en annen måte: Det er nok ikke mange 26-åringer som både har studert i USA og vært på tre Quart-festivaler som ikke har tenkt tanken. En ESPAD-undersøkelse fra 1995 viste at blant 15-16-åringer i England, hvor man også risikerer fengsel, hadde 41 prosent prøvd cannabis. I skrivende stund står en nordmann tiltalt i Sverige for å ha oppbevart hasj. I Sverige, som ligger tett oppunder europatoppen når det gjelder strafferammer, mener flere jurister at de har meningsløst strenge straffer for denne typen overtrinn.

Nordmannen har tross alt vært heldig. Han kunne blitt tatt i Norge.