Vente på at livet skal starte

Nikolaj Frobenius har skrevet en svært god oppvekstroman.

BOK: Nikolaj Frobenius har skrevet ei bevegende vakker bok om en ganske vanlig drabantbygutts barndom og ungdom. Nikolaj, som han heter i «Teori og praksis», vokser opp blant de talløse nye rekkehusene og blokkene på Rykkinn i Bærum.

I løpet av noen år vokser Rykkinn fra et sauejorde til en soveby med 14 000 mennesker. Veiene har idylliserende navn som Orkidéveien, Tyttebærstien og Eplehagan. Men den raske veksten skaper et knallhardt miljø.

Nikolajs far, Magnus, er arkitekt, og har vært med på å planlegge og tegne drabantbyen de flytter til i 1972. Nå begynner et nytt liv, midt i de fysiske symbolene på sosial boligbygging i vulgærfunksjonalistisk form. Som Magnus programmatisk formulerer det: «Folk skal ha renslige og funksjonelle bygninger. De selvstendige menneskene skal skape et bedre samfunn.»

Arkitekturens håp

Overflatisk lest er «Teori og praksis» historien om hvordan det i tilfellet Rykkinn i perioder har gått så skeivt med denne sosiale ingeniørkunsten - dette optimistiske forsøket på å konstruere omgivelser som skulle frambringe velfungerende og veltilpassede mennesker.

Teori og praksis har støtt sammen på altfor menneskelige måter. Det mest verdifulle ved boka ligger likevel på et annet og mye mer interessant plan.

Nikolaj Frobenius (f. 1965) er allerede en av Norges mest interessante forfattere, og har skrevet romaner, dramatikk og filmmanus. Han brøt gjennom i utlandet med «Latours katalog» i 1996.

Fiksjon og fakta

I intervjuer har forfatteren kalt boka for en «løgnaktig selvbiografi», seksti prosent er sant, resten er fiksjon. (Kanskje han lyger om dette også?) Boka er liksom-dokumentarisk utstyrt med bilder fra Frobenius' familiefotoalbum og reelle kommunale plantegninger. I likhet med Dag Solstads roman «16.07.41» er boka utstyrt med en rekke faktaopplysende og kommenterende fotnoter, og endatil fotnoter til fotnotene, side etter side.

Men denne staffasjen er altså ikke meningskjernen i prosjektet, slik jeg tolker det. Skillet fiksjon/ikke-fiksjon er helt likegyldig for leseren av «Teori og praksis». Rykkinn kunne være mange andre steder. Slik jeg leser den, viser romanen også fram hvordan godt og dårlig i enkeltmenneskers tilværelse ikke til noen tid kan reduseres til eller forklares av de fysiske omgivelsene. Livet skjer, mange tilfeldigheter griper inn, men mennesket er fritt til å velge. Å la være å velge er også et valg.

For meg er kjernen i «Teori og praksis» derimot en av de mest bevegende skildringene jeg har lest av en ordinær liten families utvikling og liv - gjennom alminnelige hverdager, et dramatisk dødsfall, psykisk sykdom, destruktive omgivelser, ungdomsopprør.

Gjennom det hele, som den bærende aksen i boka, utvikles et far/sønn-forhold som er intenst og sårbart, vondt og vakkert, rasende og fylt av kjærlighet.

Familiens utvikling

Nikolaj Frobenius behersker sin form så godt at jeg gjennom språket hans og bokas enkle, effektive konstruksjon blir uten egen vilje for en stund. Det mest betydningsfulle med «Teori og praksis» er nettopp hvordan boka former og formidler denne familiens utvikling gjennom de små forandringene i språkbruken deres, i de skiftende holdningene de har til omgivelsene, og deres innstilling til drabantsamfunnet.

Frobenius' språk er så følsomt og nyansefylt at det av og til blir gjennomsiktig for meg, så virksomt at det nesten blir usynlig.

På sitt sterkeste er det lysende poetisk prosa, blant annet i Nikolajs tenksomme og skarpe blikk på seg selv, kompisene og de voksne som omgir ham.

Et spesielt inntrykk gjør skildringen av den lille familien etter en dødsulykke. Stillheten. Sorgen. Ensomheten. Selvdestruksjonen. Men de kommer seg på beina igjen.

Aldri platt

Miljø- og stemningsbeskrivelsene som preger hele boka, er hele tida integrert i samtalene og hendelsene, aldri platt utlagt. De viser at en gjennomført kunstnerisk versjon av enkeltmennesker - som denne boka er et eksempel på - kan ha i seg eksistensielle innsikter av mer allmenn verdi. Som den overmodne tenåringen Nikolaj uttrykker det: «Hele tiden har han en følelse av at de er kommet til et sted hvor livet skal til å begynne. Men de kommer likevel aldri til begynnelsen. Livet får aldri begynt. Han bare venter.»