Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Venter på Beatles

Litteraturen fra 1960-tallet og framover er svakt dokumentert i Nasjonalbiblioteket i form av skjønnlitterære manuskripter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det å kunne følge et verks tilblivelseshistorie fra kladd til trykkmanus vil utvilsomt være av interesse for en litteraturforsker. Manuskripter kan være viktige kilder til forståelse av hvordan en forfatter arbeider med sin tekst, og vil kunne gi privilegert innsyn i den kreative prosessen som fører fram til ferdig bok. For at et manuskript skal kunne komme til anvendelse for forskning, er det viktig at det er allment tilgjengelig. I Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling er manuskripter tilgjengelige for forskere og andre interesserte i en helt annen utstrekning enn hvis de er på private hender eller befinner seg i private samlinger.

Ved å sammenlikne versjonene av Henrik Ibsens «Lille Eyolf» (1894) (arbeidsmanuskript, omarbeidet utkast og renskrift) vil man for eksempel kunne danne seg et inntrykk av hvordan Ibsen har arbeidet, og hvordan teksten gradvis har utviklet seg. Det er for eksempel påfallende å konstatere at rottejomfruen utvikles fra en mindre betydningsfull og troverdig dramatisk figur i arbeidsmanuskriptet, til å framstå som en fullt utviklet demonisk og sentral figur bare noen måneder senere. Utviklingen av rottejomfruen, til det mange vil mene er blant Ibsens mer ubehagelige dramatiske figurer, vil et godt stykke på vei kunne iakttas ved å sammenstille eksisterende manuskripter. Så får det være opp til den enkelte forsker å redegjøre for hva vedkommende mener har skjedd underveis i perioden på i underkant av seks måneder, som er identisk med dramaets tilblivelseshistorie.

I håndskriftsamlingen inngår de skjønnlitterære manuskriptene i en større kronologisk sammenheng der hele det norske kulturlivet dokumenteres, fra middelalderen og fram til vår egen tid. Blant de eldste manuskriptene kan framheves en rekke lovhåndskrifter og en samling vakkert illuminerte middelalderhåndskrifter med religiøst innhold. Fra reformasjonen og fram til ca. 1800 ligger hovedvekten på manuskripter vedrørende norsk historie, topografi og næringsliv, med fyldigst dekning fra siste halvdel av 1700-tallet. Manuskripter, brev og personarkiver fra 1800- og 1900-tallet utgjør det dominerende innslag i samlingene. Her er svært mange av de kvinner og menn som har gjort seg gjeldende i norsk kultur- og samfunnsliv, representert: de fleste norske diktere fra 1800-tallet og første del av 1900-tallet, en rekke bildende kunstnere og komponister samt flere av våre mest kjente vitenskapsmenn. Norske polarforskere er spesielt godt dekket, blant annet med dagbøker og store samlinger etterlatte papirer.

Nasjonalbiblioteket har et betydelig ansvar for at den nasjonale skriftkulturen er best mulig dokumentert i samlingene for samtidige og framtidige brukere. Det arbeides kontinuerlig med å komplettere samlingene, men samtidslitteraturen fra de seneste tiårene har bare i liten utstrekning kommet inn i samlingene. Litteraturen fra 1960-tallet og framover er svakt dokumentert i form av skjønnlitterære manuskripter, enten disse er håndskrevet, maskinskrevet eller er skrevet ved hjelp av elektronisk tekstbehandling. Dette ønsker vi å gjøre noe med, og det vil i tiden framover bli tatt initiativ fra vår side for å få samtidslitteraturen i form av manuskripter inn i håndskriftsamlingen i større grad enn hva tilfellet er i dag. Biblioteket er avhengig av stor velvilje, gavmildhet og forståelse fra mange miljøer og enkeltpersoner for at dette skal kunne skje. I denne sammenheng vil det være viktig å få klarlagt hvilken rolle forfattere og forlag kan tenkes å spille. Det ville også være av interesse å få klarlagt Forfatterforeningens syn på betydningen av at samtidslitteraturen er godt dokumentert i bibliotekets håndskriftsamling. Videre: hva mener universiteter og høyskoler om betydningen av manuskripter i studiet av samtidslitteraturen? Det er mulig at et samarbeid med slike viktige aktører vil kunne medvirke til at samtidslitteraturen i sterkere grad tilflyter håndskriftsamlingen i manuskriptform. Kan vi håpe på et større tilsig av manuskripter fra de siste tiårene?

Forestillingen om hva et manuskript er, har endret seg i de siste tiårene. Fra å være en konkret gjenstand i form av en bunke papir eller en innbundet skrivebok, vil et manuskript i dag i de aller fleste tilfeller være produsert ved hjelp av en tekstbehandler. Først som utskrift materialiseres den til en bunke papir. Endringene som finner sted underveis mens teksten blir til, fanges ikke opp, med mindre utskriftene tas meget hyppig. Overstrykninger og tilføyelser lar seg derfor vanskelig dokumentere når vi står overfor elektroniske dokumenter. Likevel vil en utskrift av et manuskript i prosessen fram mot ferdig bok kunne gi visse indikasjoner på hvordan en forfatter arbeider.

Det er blitt noen tiår siden moderniteten for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i Norge. Hva kan gjøres for at sentrale forfatterskap fra denne perioden i større grad blir å finne i håndskriftsamlingen, til nytte for forskere og andre interesserte? Noen tilfeldig valgte eksempler: Profil-generasjonens manuskripter er for eksempel helt fraværende i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, med unntak av noen tilfeldige brev. Av de fotograferte på det berømte trappebildet fra Trondheim, knipset i april 1967, som viser Ola Jonsmoen, Gert Nygårdshaug, Paal-Helge Haugen, Bjørn Nilsen, Jorunn Aanderaa, Kolbein Falkeid, Liv Køltzow, Kjell Heggelund, Helge Rykkja, Dag Solstad, Einar Økland, Espen Haavardsholm, Ulv Lyngar og Even Lorch-Falch, eier biblioteket ikke et eneste manuskript, og knapt nok et brev. Et søk blant andre sentrale forfatternavn på 60- og 70-tallet (og senere), som for eksempel Georg Johannesen, Kate Næss, Tor Obrestad, Kjartan Fløgstad, Jan Erik Vold, Tor Åge Bringsværd, Eldrid Lunden, Sverre Udnæs, Olav Angell, Johan Fredrik Grøgaard osv., gir likeledes et ytterst magert resultat. Dette er beklagelig all den stund litteraturen fra 60- og 70-tallet allerede i en lang periode har vært gjenstand for forskning ved universiteter og høyskoler.

Det vil sannsynligvis være stor forskerinteresse for manuskriptene til Dag Solstads tidligste arbeider fra 60-tallet, «Spiraler» og «Irr! Grønt!». Det samme vil være tilfellet med manuskriptene til Kjell Heggelunds, Georg Johannesens, Einar Øklands, Kate Næss' og Tor Obrestads første arbeider fra samme periode. Hva med Kjartan Fløgstad, og ikke minst manuskriptene til «Dalen Portland» og «Fyr og flamme» fra 70-tallet? Og hva med Jan Erik Vold? Finnes stadig manuskriptene til Volds lyriske debut «Mellom speil og speil» og «Mor Godhjertas glade versjon»? Hva med manuskriptene til sentrale forfatterskap som Paal Brekke og Gunvor Hofmo? Rekken er lang: hva med Kjell Askildsen, Øystein Lønn, Arild Nyquist, Stein Mehren, Bergljot Hobæk Haff, Edvard Hoem, Lars Saabye Christensen, Ketil Bjørnstad, Sissel Lie, Ingvar Ambjørnsen, Roy Jacobsen, Jostein Gaarder, Vigdis Hjorth, Tor Ulven, Erling Kittelsen, Jon Fosse og Jan Kjærstad, for å nevne noen tilfeldig valgte forfatterskap?

Det er viktig at samtidslitteraturen i form av manuskripter dokumenteres i Nasjonalbiblioteket. Utviklingen av litteraturfaget i Norge fra 1920-tallet og fram til i dag viser en klar dreining i retning av tekst- og verkstudier. I en slik sammenheng er det opplagt at studiet av manuskripter vil kunne være av interesse. Og for forfattere som om noen tiår skal beskjeftige seg med biografier om sentrale forfatterskap fra perioden 1960- 2000, vil et verks tilblivelseshistorie være blant en rekke mulige tilnærminger til et biografisk subjekt.

Det ble i sin tid regnet for en stor ære å bli tatt opp i den såkalte Collinske manuskriptsamling, som senere ble innlemmet i Det Kongelige Biblioteks samlinger i København. Det er årsaken til at en rekke manuskripter av sentrale norske forfattere, som blant andre Henrik Ibsen, Jonas Lie, Alexander L. Kielland, Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg, er å finne i Det Kongelige Bibliotek. Kan Nasjonalbiblioteket håpe på at samtidige norske forfattere også vil synes det er viktig at deres skjønnlitterære manuskripter innlemmes i bibliotekets håndskriftsamling? Når kommer Beatles og Dalen Portland?

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!