Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vera Nilssons døde barn

STOCKHOLM (Dagbladet): «Jag har alltid velat ha någonting sagt,» hevdet en gang den kjente, svenske kunstneren Vera Nilsson (1888-1979).

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne formuleringsviljen går også som en energisk livslinje gjennom utstillingen som Moderna Museet i Stockholm nå viser, selv om den i hovedsak baseres på en nylig donasjon av hennes etterlatte skissebøker.

  • Nilssons kunstnerskap kan karakteriseres i spennet mellom Käthe Kollwitz' sosialt engasjerte ekspresjonisme og den Picasso som så uforliknelig manifesterte motstand mot fascismens terror gjennom «Guernica». Hennes hovedverk, «Penger kontra liv» fra 1938, hadde også det spanske dramaet som tidsmessig bakgrunn, men det mørke perspektivet på voldens verdensscene blir - i likhet med Arne Ekelands apokalyptiske syner i Haugar Vestfold Kunstmuseum - atter aktualisert i våre dager.
  • Blant de mange skissene til hovedverket fins en rad tegninger, som Nilsson gjorde av døde barn på et likhus. Dette er til dels sjeldent sterke bilder, og de hittil ukjente forarbeidene blir ikke mindre talende kontrastert mot hennes motiver av spill levende unger - og først og fremst datteren Lillan. Vera Nilsson var ikke bare modernisten som skolerte seg i kubismen, hun brøt med sine mannlige kollegers formalistiske syn. Hun kombinerte også en rolle som aktiv kunstnerisk radikaler med å være enslig mor, og det i ei tid da ingen av delene falt i god jord.
  • Barnet blir i Nilssons bilder et lite menneske som søkende forholder seg til både utfordringene i den hjemlige sfære og en større verden. Det er dette som gjør framstillingen av de små skikkelsene så unik - og ulik den konvensjonelle idylliseringen i motiver av de minste. Men tematikken sto også i motsetning til en estetisk avantgardisme som satte formen i høysetet. Ikke overraskende at denne «urenheten» i dag finner gjensvar hos kunstnere som arbeider med hybride sammenstillinger.
  • Vera Nilsson framtrer også som en pioner når det gjelder dialogen med andre kulturer, og hennes møte med afrikanske poeter som Aimé Césaire og Leopold Senghor i etterkrigstidas Paris satte sterke spor. Dette var perioden da afrikanske og andre svarte kunstnere satte begrepet negritude på den antikolonialistiske dagsordenen. Nilsson, som «alltid velat ha någonting sagt», ble grepet av Senghors negritude-definisjon, der «den emosjonelle varmen gir ordene liv, og forvandler ytringen til tale».
Hele Norges coronakart