Verden anno 2026

STORPOLITIKK: Året 2006 har allerede gitt oss en forsmak på hva 2026 kan bringe.

En udemokratisk, imperialistisk innstilt energistormakt legger et grusomt, politisk motivert press på sine mer demokratiske naboer. De skriker høyt og sårt, men Russland har olje og gass. I mellomtida fortsetter Kina, som er på vei til å bli en kommuniststyrt supermakt, å vise muskler - både økonomisk og politisk. Og over hele Vesten kan man formelig høre lyden av knefall og ærbødig bukking. Vil dette bli tingenes tilstand i tida som kommer? Mange europeere har vært kritiske til Francis Fukuyamas syn på kapitalismens verdenshistoriske seier og sett med forakt på George Bush, forsøk på å påskynde denne seieren ved hjelp av Gud og det amerikanske militæret. Men i tida etter den kalde krigen tenker vel de fleste av oss at jo rikere og mer integrert i verdensøkonomien et land blir, desto mer demokratisk blir det. Og fjoråret begynte med oransjerevolusjonen i Ukraina, som bidro til fortsatt optimisme blant liberalere.

THE ECONOMIST har utgitt nok en glimrende spesialutgave med velfunderte spådommer for det nye året, Verden i 2006 (The World in 2006). Magasinet gir et tilbakeblikk på de 20 åra som er gått siden The Economist begynte med sine øvelser i spådomskunst på slutten av den kalde krigen, men ser også framover til år 2026. Redaktøren, Daniel Franklin, innrømmer at deres «forståsegpåere» naturlig nok bommet på mange ting, men konkluderer med følgende spørsmål: «Hva stemte?» «Vi fikk rett på mange vesentlige punkter,» svarer han og nevner spesielt globalisering og framgang. «Til tross for alle farene som truer i 2006, vil iallfall denne frammarsjen fortsette.» Jeg vil så gjerne tro at Franklin får rett, men la oss for en stakket stund se på hvorfor han muligens tar feil.De siste 20 åra har nå engang vært en litt spesiell epoke: avslutningen og ettervirkningene av den kalde krigen. Hvis du hadde tatt en nærmest hvilken som helst annen bit av det 20. århundre og holdt deg innenfor tidsrammen på to tiår, kunne du ikke ha unngått å se dynamikken i de udemokratiske stormaktene - fra keiser Wilhelms Tyskland, via de fascistiske aksemaktene til Sovjetunionen. Hvis vi ser det hele i et litt lengre historisk perspektiv, befinner vi oss nå ved utgangen av to århundrer, der verdens mektigste enkeltstat har vært et anglosaksisk demokrati: først Storbritannia, deretter USA. Slik var det ikke i tidligere tider, og slik kommer det ikke alltid til å være.

JO DA, DET er riktig at de fleste rike land i verden i dag også er frie land. Unntakene er de såkalte «renteniststatene», som Saudi-Arabia og Russland, der udemokratiske eliter kan overleve, uten et sterkt borgerskap eller sivilt samfunn, ved å utvinne naturressurser gjennom statskontrollerte selskaper som Gazprom. Så lenge vi er avhengige av deres råvareleveranser og energiforsyning, vil vår mulighet til å øve politisk innflytelse på slike stater være begrenset. De fleste land som høyst sannsynlig blir morgendagens økonomiske stormakter, er heldigvis ikke utstyrt med denne type korrumperende rikdom fra naturens side. Ifølge en velkjent rapport utgitt av Goldman Sachs, vil de såkalte BRIC-landene - Brasil, Russland, India og Kina - få en enorm økonomisk vekst i den neste 20-årsperioden og sette sitt preg på verdensøkonomien. (Analytikerne tror også at BRIC-økonomiene om 40 år vil overstige G6-økonomiene; USA, Storbritannia, Frankrike, Japan, Tyskland og Italia, red.anm.) De siste spådommene til The Economist gjør Kina til verdens største økonomi i 2026, målt ved hjelp av kjøpekraftsparitet (PPP). Kina vil bli etterfulgt av USA, India, Japan og Tyskland, i nevnte rekkefølge, mens Storbritannia bare så vidt vil klare å presse seg inn foran Russland og Brasil. De fleste av disse statene har i dag en demokratisk styreform, og med India vil verdens største demokrati føye seg inn i rekken av økonomiske supermakter. Til tross for at det stadig dukker opp nye tilfeller av politisk korrupsjon, blir Brasil fremdeles regnet som et fritt land av Freedom House (en amerikansk organisasjon som forsøker å måle graden av frihet i alle land, red.anm.) Det store spørsmålet er derfor Kina. Kan Kina, med sin «leninistiske kapitalisme», bli et unntak fra regelen om at et kapitalistisk land som ikke først og fremst får sin rikdom gjennom store naturressurser, vil gå i retning av mer frihet etter hvert som velstanden øker? Hvis svaret er ja, og hvis The Economist får rett i sine spådommer om bruttonasjonalproduktet, vil vi få en helt ny situasjon, der verdens største økonomi blir styrt av en udemokratisk stat. Når den tid kommer, vil det riktignok være India som har de beste forutsetninger til å bli den mest dynamiske av de to østasiatiske gigantene, ettersom Kina vil slite med en ressurskrevende og aldrende befolkning. Men i øyeblikket har nok Kina mer å fare med.

RUSSLAND ER ALTSÅ den største bekymringen, spesielt for oss i Europa, og vi trenger en mer samkjørt EU-politikk overfor vår «eurasiske nabo». Men de virkelig store spørsmålene i de neste 20 åra, vil dreie seg om India og Kina. Hvis India beholder sin demokratiske styreform og Kina beveger seg i samme retning, vil redaktøren av The Economists «Verden i 2026» komme til at hans forgjengers liberale optimisme var fullt ut forsvarlig. Hvis ikke, blir det omtrent som om noen i 1926 skulle ha sett tilbake på de ønsker og håp som preget det liberale Whig-partiet i 1906.

BORTSETT FRA noen få temaer, som for eksempel klimaforandringene, er det ingenting som blir viktigere i det neste tiåret enn å finne ut hvordan vi skal gå fram overfor Kina. For kort tid siden ga styreformannen i HSBC-banken, sir John Bond, et perfekt eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. I et lengre intervju i radioprogrammet BBC Today kom han med et forsvar for dagens kinesiske kommunistregime som kunne måle seg med Sidney og Beatrice Webbs hvitvasking av det stalinistiske regimet i Russland (i 1930-åra, red.anm.) Kina, sa Bond, vil trolig beholde sitt ettpartisystem lenger enn de fleste kommentatorer regner med. Han hadde arbeidet under alle slags regimer, og han hadde sett en oppblomstring av økonomien i ettpartistater. Nok om demokratiet for denne gang. Og så litt om menneskerettighetene: Hvis du hadde hatt en kinesisk leder her, bemerket sir John, ville han trolig ha sagt at de må tilfredsstille folks grunnleggende behov for klær og mat, før de kan gå videre til andre behov og menneskerettigheter i en mer avansert og vestlig stil. HSBC for kommunismen!Selv om dette var et ekstremt tilfelle, er det et eksempel på en utbredt holdning. Hvis vi ønsker et Kina som vil innfri Economist-optimistenes håp i løpet av de neste 20 åra, må vi selvsagt gjøre noe med det. Men vi må også fortsette med å gi uttrykk for våre egne verdier, og ikke kopiere deres.