SKYTTERGRAVSKRIGEN: Den første verdenskrig 1914-18. Et unikt fargebilde tatt i en skyttergrav av de franske brødrene Lumiere.
Arkivfoto SCANPIX Sverige.
SKYTTERGRAVSKRIGEN: Den første verdenskrig 1914-18. Et unikt fargebilde tatt i en skyttergrav av de franske brødrene Lumiere. Arkivfoto SCANPIX Sverige.Vis mer

Verden av i går i dag

I morgen er det 100 år siden skuddene som rev grunnen vekk under de europeiske stormakters fredsorden. Den hadde vart i 100 år.

Kommentar

Skuddene i Sarajevo den 28. juni 1914 ga ikke Norges statsminister Gunnar Knudsen noen grunn til å endre sitt utenrikspolitiske værvarsel fra tidligere på året: «Utenrikspolitisk sett er himmelen skyfri». Det var rett for Nord-Europa. Men i Sentral og Sør-Europa, og i Midtøsten skulle skuddene utløse fire år med menneskeslakting, mens freden ga oss et nytt kart som kom til å gjelde til i dag.

Krigen som kom etter en måned med politisk spill, ble begynnelsen til slutten på førkrigstidas maktbalanse og de multinasjonale imperiene under dynastiene Hohenzollern, Habsburg og de osmanske sultaner. Der serbere, kroater, slovaker og andre nasjonaliteter var samlet under østerriksk-ungarsk og osmansk kontroll, kom flernasjonale kongeriker, som etter en ny krig ble republikken Jugoslavia. Der slovaker og tsjekkere hadde vært en del av Østerrike-Ungarn, ble republikken Tsjekkoslovakia skapt. Og i den osmanske Levanten og Mesopotamia med et mangfold av folkeslag, religioner og historiske sivilisasjoner, trakk krigens seierherrer opp nye grenser og skapte klientstatene Syria (fransk), Palestina og Irak (britisk). Dessuten fikk både Egypt og Libya nye regimer.

Den orden som ble følgen av den bosniske terroristen Gavrilo Pricips geværskudd mot den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans hustru Sophia, varte også i 100 år. Jugoslavia og Tsjekkoslovakia gikk i oppløsning langs nasjonale skillelinjer på 1990-tallet. Syria og Irak er under avvikling 15 år seinere, i en pøl av blod og flyktningstrømmer av livredde mennesker. Palestina fikk sitt nådestøt allerede i 1946 da britene trakk seg ut, og opprettet kongeriket Jordan som tapte Vestbredden til Israel. Jordan er blitt en flyktningstat, men representerer en viss stabilitet, under et kvasidemokratisk, autoritært monarki.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verdenskrigen førte til at USA meldte seg på den storpolitiske arena. Landet prøvde seg som bærer av idealer i en verden av selvinteresse. President Woodrow Wilson ville lære verden «to elect good men», og innledet en idétradisjon blant USAs presidenter om at deres motiver var altruistiske der andres var egoistiske. Med slike forestillinger i dokumentmappa kom han til fredsforhandlingene i Versailles i 1919 og ville skape en ny og rettferdigere orden etter de gamle europeiske maktene som hadde regjert verden siden den franske revolusjon.

Det ble det første av mange nasjonale overvurderinger gjort av en rekke amerikanske presidenter. George W. Bush dro til Irak med demokrati og amerikanske verdier i enden av bomber og geværkuler som skulle rydde diktatoren Saddam og muslimsk terrorismen av veien. Det samme skulle skje i Afghanistan, mens ayatollaen i Iran, som var terrorismens fremste inspirator, skulle sultes ut med blokade.

Nå går de kunstige statsdannelsene som ble skapt på ruinen av det osmanske riket opp i limingen langs etniske og religiøse skillelinjer, slik Balkan gjorde ti år tidligere, mens de vestlig inspirerte demokratiske forsøkene under den arabiske våren, får skylda for blodbadene, og reverseres av nye diktaturer.

At Israel, som i en viss forstand også er et resultat av krigen som ble utløst av Gavrilo Princip, våger å fortsette sin provoserende bosettingspolitikk på palestinsk land i denne heksegryta av muslimsk sekterisme og vold, er ubegripelig.

Lærdommen av dette later til å være at kunstige statsdannelser, som de som ble skapt på den første verdenskrigs ruiner, bare kan bestå under autoritært styre.

Det er et paradoks at president Barack Obama, som selv er en president som hadde som mål å fremme høye idealer i en vond verden, nå må reetablere bånd til regimer som ayatollaen i Teheran og kanskje Assad i Syria, og den nye diktatoren i Kairo, i håp om å gjenskape ny ro i området etter USAs kriger for demokrati.

Det skjer i samsvar med en statslogikk som ikke springer ut av Woodrow Wilsons visjoner. Derimot likner det sterkt på tankegangen som var gyldig da Storbritannia og Frankrike tok seg til rette i verden.

Og de forsto lite av kulturer der religion er statsstyre, hellige skrifter er loven og fortida definerer framtida.