Verden endrer seg. Det gjør ikke SV.

DAGBLADET RETTER søkelyset på SVs interne utenrikspolistiske kaos på lederplass 15. september. Kristin Halvorsens pragmatiske tale ved NUPI 23. august har nemlig skapt store problemer innad i partiet. Det kommende regjeringspartiet SVs utspill må taes på alvor. I sitt kunnskapslette innlegg 22. september demonstrerer Ingrid Fiskaa i SVs sentralstyre at behovet for en intern opprenskning i SV er reelt. Stoltenberg og Halvorsen kan ikke betrakte de USA-fiendtlige understrømningene i Sosialistisk Venstreparti som en ubetydelig fartsdump på deres vei mot drømmelandet Soria Moria. Stoltenberg tok grep under Haakon Lies 100-årsmarkering. Makter Halvorsen det samme? Norsk utenrikspolitikk må endres ettersom verden har endret seg, konkluderer Fiskaa. Ironisk nok er SVs refleksstyrte motstand mot alt som kan tilskrives USA, noe av det mest forutsigbare innen norsk utenrikspolitikk. Fiskaa beskylder USA for «utstrekt bruk av tortur» og for å «bombe sivile». Uskyldige ofres lidelser skal man ta innover seg. Jeg vil dog påstå at det samme gjelder for amerikanske sivile. Det ville være en krenkelse mot de sivile ofrene for 11. september dersom man lot al Qaeda, som var ansvarlig for deres død, fritt få styre videre med sitt i det Taliban-styrte Afghanistan. Det ville den pasifistiske utenrikspolitiske linje Fiskaa forfekter ha bidratt til.Videre er Fiskaas påstand om at «Enduring Freedom» mangler et klart FN-mandat meningssløs. Krigen er et tilsvar til angrepene på USA 11. september. Fiskaa burde være kjent med at retten til selvforsvarskrig er nettopp det FN-pakten er tuftet på, og at et spesifikt FN-mandat kun kreves for andre typer kriger. Fiskaa burde kanskje sette seg inn i FN-paktens grunnleggende prinsipper før hun sprer vranglære om temaet til det norske folk i landets riksdekkende aviser. Det blir absurd når SVs sentralstyre anser seg selv for å være mer skikket til å tolke FN-pakten enn det FN og Sikkerhetsrådet er. Både Operation Enduring Freedom og ISAF-operasjonene foregår med president Karzai med på laget. Men for Fiskaa er det viktigere å være mot USA enn å anerkjenne demokratisk valgte myndigheter i Afghanistan.

TIL SIST PRESENTERER Fiskaa en logisk brist. I likhet med FN-pakten er tydeligvis også NATO-pakten, som SV i tiår har vært innbitte motstandere av, vanskelig å forstå. Hun påstår at dersom konsensus skal søkes i utenrikspolitikken så må det bygges «på den samstemte haldninga som kom til uttrykk i demonstrasjonane mot Irak-krigen». Men hennes innlegg handler ikke om Irak-krigen - som Norge var imot - men om norske styrker i Afghanistan. I Fiskaas verden blir demonstrasjoner mot krigen i Irak et rasjonale for tilbaketrekning fra den skjøre demokratiske staten Afghanistan. Norges inngripen i Afghanistan hadde bred støtte i Stortinget med SV som eneste «allianse-bryter». Artikkel V i NATO-pakten, ble faktisk tatt i bruk etter 11. september. Et angrep på en er et angrep på alle. Enten SVs sentralstyre er klar over det, liker det, eller i det hele tatt bryr seg om det, så forplikter det Norge som nasjon.